Mot slutten av høstsemesteret i introduksjons- og dannelsesfaget Bedriften har jeg ansvar for å opplyse studentene om den norske modellen, eller staten og bedriften, som emnet heter. Jeg er en ivrig pedagog og en enkel sjel. Jeg tror fast og fullt på at dersom jeg er engasjert vil det positivt smitte over på studentene mine. Ja, jeg tenker mine. Jeg har de i beste fall til låns og mange er bare innom – men jeg tenker på at det er min jobb å få de interessert i å lese, undre seg og aller helst diskutere seg i mellom. Da øker læringen. Når de gjør stoffet til noe mer enn det de enkelt kan google. For alt kan googles i dag. For et par år siden hørte jeg noen si på TV at: «dersom det ikke kan googles, da finnes det ikke». Dette kunnskapsparadigmet er utfordrende for meg. Jeg som tilbrakte flere år av livet mitt med å forstå velferdsstaten, prinsippene og avveiningene. Diskusjonen er gammel. Helt tilbake til kritikken av kapitalismen til vår velferdsstats kongstanke om universalisme og omfordeling.
I den verbale hyllesten av et for noen kjedelig og til dels vanskelig emne har jeg valgt å leke. Jeg kan stoffet godt. Det er en forutsetning for å slippe seg løs. I dette, mitt gamle hovedfagsemne har jeg laget en bilde-rebus, først var den analog på tavlen, nå er den en «drag and drop» i Itslearning. Det har sine fordeler – men også sine utfordringer. Det siste først, det virker selvfølgelig ikke så godt på alle smarttelefonene. Så da må jeg improvisere. Resten forsøker så godt de kan å flytte og slippe de 13 forskjellige høydepunktene ala Tor fra vår halv-nære velferdshistorie. Pensum er skrevet av Francis Sejersted. De som har lest klarer å plassere de 13 bildene i riktig rekkefølge.
Rekvisittene er flere ting som kan assosieres med den norske modellen. En gammel (millorg-ish)sekk, lusekofte, flagg, nisselue, en nissekone og en liten lykt. I tillegg til øvrigheta, Harald Rex m frue. De overvåker det hele. Jeg benytter anledningen til å drodle rundt hva dette betyr. Kongehuset og maktfordelingsprinsippet. Noen studenter kan synes at det har noe for seg, andre rister antagelig oppgitt på hodet og tar meg for både kommunist og republikaner. Men jeg bare leker. Med ord og perspektiver, med faget og gleden av å kunne prøve å påvirke de til å forstå at selv tørre velferdshistorikere kan overraske.
Fornøyd velferdsforeleser med (nisse)sekk!
Etter å ha avdekket de 13 utvalgte bildene – og fjernet de mer kuriøse, som ostehøvelen, Flåklypa Grand Prix og OL på Lillehammer, går vi gjennom historiske avgjørende hendelser og kjennetegn ved den norske modellen. Jeg avsluttet med en bolk der målet er at studenter skal gå ut og drøfte videre begrepene: flexicurity, tillit og sammenpresset lønnsstruktur. Tilbakemeldingene er som regel både konstruktive og gode. Det går til tider fort. De innskutte, dels innøvde bisetningene kommer brått og overrumplende. Men nå i etterkant av årets, 50-årsjubileet for Folketrygden, klapper jeg meg selv på ryggen og tenker at, ja, edutaineren er «still going».
Det er andre gangen jeg skriver en slik sak, første gangen var for flere år siden. Den gangen dette var helt nytt, pionerartikkelen: «den norske nissemodellen«. På grensen til utleverende, men alt som kan googles osv…
En høyskolelærers bekjennelser 