Krangel med en oljemann

Bilde av flaring – fra en oljeplattform ikke et auditorium på BI

Det er oktober og oljeprisen stiger, som ventet. Det er flere grunner til det, men prisen stiger. For en oljeavhengig økonomi som den norske, er det det på kort sikt gode nyheter. Om du vel og merke er blant de som ukritisk tenker at det sorte gullet må opp og at vi skal finansiere velferden vår på å hente opp og selge de urgamle plante- og dyrerestene – dyrest mulig. Jeg er en av de brysomme som stiller spørsmål til bærekraften av olje-avhengigheten. På flere plan faktisk. Ja, det er en imponerende energikilde, men den er som andre energikilder ikke uproblematisk.

For en liten tid siden havnet jeg i en disputt med en kongerikets mektige oljemenn. Jeg var konferansier for en studentforenings årlige fagdag og både presenterte, takket og smådebatterte med innlederne. Det gikk ganske bra, helt til siste mann. Det er jo gjerne menn, men det er en annen sak. Et annet innlegg. Denne mannen er både profilert og suksessrik og fortalte de håpefulle BI-studentene om hvordan han hadde lyktes i en spennende bransje, samt at næringen fortsatt har behov for kvalifisert arbeidskraft. Jeg sa ingen ting, men kanskje jeg himlet med øynene? Jeg har mitt klare standpunkt at det er to bransjer jeg neppe kommer til å bidra til, olje- og våpenindustrien. Begge disse næringene er vi i verdenstoppen, per capita, så rent økonomisk er dette en smått idiotisk selvpålagt boikott. Du blir dessuten heller ikke invitert inn i ekkokammeret dersom du ikke gjengir det ypperstprestene roper ut fra sine elfenbenstårn.

Men så hadde jeg plutselig denne vellykkede, self made millionæren og olje-spåmannen foran meg. Mikrofonene var skrudd av og jeg dristet meg til et lite spørsmål om hvorfor det så viktig å vise til positiv prisutvikling og framtidige inntekter? Jeg husker dessverre ikke helt ordlyden på mitt spørsmål, men jeg husker veldig godt reaksjonen. For jeg fikk et hardt og kontant, følelsesladet svar, med en påstand om at ingen(!) akademikere har skjønt hvor viktig oljeinntektene er for landet vårt og for framtidige generasjoner! Han synes det var skremmende at jeg, med mine holdninger, (som han umulig kan ha kjent til) fikk lov til å undervise på høyere utdanning. Det var videre stor forskjell på de som var som ham og hadde studert ingeniørfag og alle andre som hadde forlest seg i mykere fag, markedsføring, HR og hva verre var historie! Han tente på egne påstander. Jeg ble ufrivillig vitne til en voldsom «flaring».

I ettertid har jeg kommet på mange ting jeg skulle ha sagt for å tette denne ukontrollerte utblåsningen. Privilegiene denne bransjen har hatt siden oppstarten av eventyret, som startet med prøveboringene i 1963, Ekofisk-funnet i -69 og oppbyggingen av en egen næring, med tilhørende ressursbruk, eller «investeringsrammer». Den gangen næringen ble bestemt etablert var prisen per fat råolje rundt 1 dollar. Break even prisen for det vi skulle produsere ute på Ekofisk ble regnet til 30 dollar. Say no more. Ja jeg er kritisk, men det er samtidig jobben min. Forsøke å forstå og formidle hvordan vi har kommet hit. Stille spørsmål om det bestående. Argumentere for – og mot utviklingen i velferdsstaten. Så må studentene gjøre sin jobb, lese og danne seg opp en mening og argumentere for den. Opplevelsen med den mektige, men merkelige oljemannen har satt spor i meg. Er det virkelig så dårlig fatt med disse voksne bortskjemtungene i dress og slips? De rår over ufattelige ressurser. Den gangen (for fire år siden) statsministeren ikke nevnte olje- og gassnæringen som vår viktigste næring ble det ramaskrik. Alt for mye er på spill. Ja, fremtiden for å nevne en ting. Men så har det også gjort meg litt optimistisk. Dinoasurene er på defensiven. Det må være derfor de er så lettantennelige. Så nå tenker jeg annerledes enn jeg gjorde og vil oppfordre andre til å gjøre det samme (blæh) altså neste gang, være mer forsiktig, forsøke å lokke han/den- eller de over til den lyse siden. Få flere til både jobbe og lobbe for bedre rammer for bedre tider. Bærekraft som en satsning i et land som flommer over med alternative energikilder, men der en næring suger til seg det meste av ressurser, flinke folk og spennende oppgaver. Som et sort hull. Sett fra innsiden av mørket tenkes det nok annerledes. Sammen kan vi umulig finne ut av dette, det ville ha vært for dumt. Det er noen som tenker klokere tanker enn andre, enn de som har valgt å stille spørsmål. Jeg må vurdere om det er lurt å bekjenne min synder. Ikke ovenfor Gud, men for bespotting av utsiktene til framtidige eksportinntekter. Lenge leve olja. Lenge leve oljetåka.