Så er det desember og jeg har kommet godt i gang med eksamineringen. Men så hadde jeg takket ja til og holdt derfor en ekstern perspektivtrening for voksne, en siste gang for 2017. Bestillingen var endringsledelse og kultur tilpasset ledere av den frivillig sammenslåtte storkommunen Nye Asker. For anledningen samlet i Drammen. Det er alltid spennende å bli utfordret på aktuelle begreper og samtidig få lov til å både pirke og (små)provosere. Ikke bli ufin, men få folk til å tenke seg om. Jeg var satt opp som første innleder. En og en halv time! Rene maraton innlegget. Så det ble en del forberedelser, googling, undring og glede. Jeg er usedvanlig heldig. Lærer mye både under forberedelsene, gjennomføringen og gjennom refleksjonen etterpå.
En av favorittbevisene på at bildekommunikasjon tolkes forskjellig. Stolte ordførere om bord på Christian Radich.
Videre er dette, årets siste blogg-innlegg, et bevis på at en formidlingsøkt bearbeides. Flere dager etter leveransen. Og jeg må innrømme at det på ingen måte går helt går av seg selv. Jeg vil jo gjerne at perspektivtreningen skal fungere. Både for tilhørere og oppdragsgiver. De som har tenkt at han edutaineren fra BI kan passe. Videre at flest mulig gjerne lar seg bevege, le og gjerne rynke brynene sine i undring over faglig formidlingsglede, pirk og provokasjon.
Tematikken kultur og endringsledelse har jeg jobbet med og reflektert mye rundt siden tiden som konsulent og «gründer», eier og leder. Nå er det mer i rollen som veileder og påvirker for ymse endringer på jobben. Det er så lett å si at vi skal og må endre oss – som rådmann Lars så fint uttrykte det at ledelse er ferskvare og ledere bør ha joggeskoene på. Det er ikke godt å si hvorfor jeg likte metaforen. Det finnes utallige andre. En av mine utfordringer er at jeg kan bli litt for frisk i formen for noen, altså jeg banner når jeg leker med perspektivene, hisser meg opp og undrer meg over de rareste ting. Jeg jobber med saken. Denne gangen klarte jeg å bytte ut et par friske gloser med «helt på jordet». Jeg tror jeg sa det to ganger. Dels fordi jeg tenkte det passet bra for en sammenslått kommune som har definert seg mellom to fjorder. Altså et perspektiv. Sett utenfra.
Jeg kunne ha avsluttet her. Ønsket deg en best mulig adventstid, uavhengig om du er student, sensor eller bare pålagt en rekke underlige tidsfrister før årsslutt. Men så var det dette med bearbeiding. For det oppstod en liten episode etter dette siste foredraget som ikke slipper taket i meg. Jeg takket for meg og vekslet et par ord med noen fornøyde deltakere og ruslet ut mot garderoben. Jeg var ikke alene der inne i halvmørket. Det var en som fulgte etter meg. En voksen kar. Større en meg, kom bort, smilte og rakk frem hånda. Jeg stod i sokkelesten og følte meg litt overrumplet der inne i garderoben. Så kom det. Han ville ikke takke meg for foredraget eller noe slikt. Dette hadde han øvd inn. Han presenterte seg som odelsgutt. Deretter serverte han en merkelig, nesten truende uttalelse som nok var ment å være ironisk; At jeg skulle vite at for han som var odelsgutt (altså for andre gang) var det ikke å negativt å være på jordet! Snarere tvert i mot. Så klappet han meg litt for hardt på skulderen og sa – ta med deg den du!
Jeg må ha sett passe dum ut. Jeg hadde brukt timesvis på å forberede meg, jobbet for å holde på de 150 ledernes oppmerksomhet i halvannen time uten pause – og så får jeg servert dette? Takk skal du liksom ha. Jeg er overbevist om at han har hørt dette med «å være på jordet» i et festlig bondelag, spart opp denne godbiten til han møtte på en passende obsternasig bygutt i småsko som fortjente å bli satt på plass. Ned på bakken. Men det måtte altså gjøres på tomanns hånd. Ikke ute i åpent lende.
Lite vet han at jeg vokste opp et sted hvor parkeringsplassen utenfor videregående måtte utvides, slik at hans likemenn, odelsguttene, skulle få plass til gårdsbrukets nyinnkjøpte traktor. Et vanlig transportmiddel der jeg vokste opp. Gamle minner ble vekket av denne lille garderobeopplevelsen. Kallenavnet mitt under russetida var Tracktor. Men jeg var annerledes den gangen da – så også nå. Nok en bekreftelse på at provokasjonen virker. Selv om jeg forsøker å advare, at jeg overdriver for å skape tanker og undring, fyrer jeg tydeligvis opp de mest sindige, men også privilegerte blant oss. Jordeierne. Det er ikke første gangen. De som ikke frykter endring. Fordi de overlever de fleste endringer gjennom å tilpasse seg, markere og om nødvendig, gjøre seg til offer. Der ute på jordet.
Noe inne i meg håper det blir en lang vinter og en elendig vår. Hadde han vært kollegaen min skulle han fått vite hvordan han oppfører seg. Et av mine poeng denne gangen var å søke og få tilbakemeldinger fra noen som vil deg vel! Men nå får han kanskje vite det likevel. God jul, odelsgutten, ute på jordet ditt.