En ny kommune med en plan – og en odelsgutt til besvær!

Så er det desember og jeg har kommet godt i gang med eksamineringen. Men så hadde jeg takket ja til og holdt derfor en ekstern perspektivtrening for voksne, en siste gang for 2017. Bestillingen var endringsledelse og kultur tilpasset ledere av den frivillig sammenslåtte storkommunen Nye Asker. For anledningen samlet i Drammen. Det er alltid spennende å bli utfordret på aktuelle begreper og samtidig få lov til å både pirke og (små)provosere. Ikke bli ufin, men få folk til å tenke seg om. Jeg var satt opp som første innleder. En og en halv time! Rene maraton innlegget. Så det ble en del forberedelser, googling, undring og glede. Jeg er usedvanlig heldig. Lærer mye både under forberedelsene, gjennomføringen og gjennom refleksjonen etterpå.

En av favorittbevisene på at bildekommunikasjon tolkes forskjellig. Stolte ordførere om bord på Christian Radich.

Videre er dette, årets siste blogg-innlegg, et bevis på at en formidlingsøkt bearbeides. Flere dager etter leveransen. Og jeg må innrømme at det på ingen måte går helt går av seg selv. Jeg vil jo gjerne at perspektivtreningen skal fungere. Både for tilhørere og oppdragsgiver. De som har tenkt at han edutaineren fra BI kan passe. Videre at flest mulig gjerne lar seg bevege, le og gjerne rynke brynene sine i undring over faglig formidlingsglede, pirk og provokasjon.

Tematikken kultur og endringsledelse har jeg jobbet med og reflektert mye rundt siden tiden som konsulent og «gründer», eier og leder. Nå er det mer i rollen som veileder og påvirker for ymse endringer på jobben. Det er så lett å si at vi skal og må endre oss – som rådmann Lars så fint uttrykte det at ledelse er ferskvare og ledere bør ha joggeskoene på. Det er ikke godt å si hvorfor jeg likte metaforen. Det finnes utallige andre. En av mine utfordringer er at jeg kan bli litt for frisk i formen for noen, altså jeg banner når jeg leker med perspektivene, hisser meg opp og undrer meg over de rareste ting. Jeg jobber med saken. Denne gangen klarte jeg å bytte ut et par friske gloser med «helt på jordet». Jeg tror jeg sa det to ganger. Dels fordi jeg tenkte det passet bra for en sammenslått kommune som har definert seg mellom to fjorder. Altså et perspektiv. Sett utenfra.

Jeg kunne ha avsluttet her. Ønsket deg en best mulig adventstid, uavhengig om du er student, sensor eller bare pålagt en rekke underlige tidsfrister før årsslutt. Men så var det dette med bearbeiding. For det oppstod en liten episode etter dette siste foredraget som ikke slipper taket i meg. Jeg takket for meg og vekslet et par ord med noen fornøyde deltakere og ruslet ut mot garderoben. Jeg var ikke alene der inne i halvmørket. Det var en som fulgte etter meg. En voksen kar. Større en meg, kom bort, smilte og rakk frem hånda. Jeg stod i sokkelesten og følte meg litt overrumplet der inne i garderoben. Så kom det. Han ville ikke takke meg for foredraget eller noe slikt. Dette hadde han øvd inn. Han presenterte seg som odelsgutt. Deretter serverte han en merkelig, nesten truende uttalelse som nok var ment å være ironisk; At jeg skulle vite at for han som var odelsgutt (altså for andre gang) var det ikke å negativt å være på jordet! Snarere tvert i mot. Så klappet han meg litt for hardt på skulderen og sa – ta med deg den du!

Jeg må ha sett passe dum ut. Jeg hadde brukt timesvis på å forberede meg, jobbet for å holde på de 150 ledernes oppmerksomhet i halvannen time uten pause – og så får jeg servert dette?  Takk skal du liksom ha. Jeg er overbevist om at han har hørt dette med «å være på jordet» i et festlig bondelag, spart opp denne godbiten til han møtte på en passende obsternasig bygutt i småsko som fortjente å bli satt på plass. Ned på bakken. Men det måtte altså gjøres på tomanns hånd. Ikke ute i åpent lende.

Lite vet han at jeg vokste opp et sted hvor parkeringsplassen utenfor videregående måtte utvides, slik at hans likemenn, odelsguttene, skulle få plass til gårdsbrukets nyinnkjøpte traktor. Et vanlig transportmiddel der jeg vokste opp. Gamle minner ble vekket av denne lille garderobeopplevelsen. Kallenavnet mitt under russetida var Tracktor. Men jeg var annerledes den gangen da – så også nå. Nok en bekreftelse på at provokasjonen virker. Selv om jeg forsøker å advare, at jeg overdriver for å skape tanker og undring, fyrer jeg tydeligvis opp de mest sindige, men også privilegerte blant oss. Jordeierne. Det er ikke første gangen. De som ikke frykter endring. Fordi de overlever de fleste endringer gjennom å tilpasse seg, markere og om nødvendig, gjøre seg til offer. Der ute på jordet.

Noe inne i meg håper det blir en lang vinter og en elendig vår. Hadde han vært kollegaen min skulle han fått vite hvordan han oppfører seg. Et av mine poeng denne gangen var å søke og få tilbakemeldinger fra noen som vil deg vel! Men nå får han kanskje vite det likevel. God jul, odelsgutten, ute på jordet ditt.

Kontrollert galskap for eiendomsmeglere. Forsøk på å lage (u)lyd i den digitale innovasjonståka

For kort tid siden var jeg invitert til å avslutte NEF (Norges Eiendomsmeglerforbund) sin høstkonferanse, på det nå kinesisk eide Radisson Blu Scandinavia. Altså SAS Hotellet, som mange av min generasjon vil mene at hotellet fortsatt heter. Forrige gang jeg var her var i forbindelse med en NAV-konferanse. Det var lett å se at noe var annerledes, en helt annen målgruppe var på besøk. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen av å snik fotografere deler av mingleområdet.

Det var ingen sort Mercedes sist jeg var her…

Men folkene jeg møtte og spesielt NEF-erne er veldig hyggelige. De tok godt i mot meg og jeg skylder de en stor takk for at jeg, en enkel høyskolelektor har fått delta i selveste innovasjonsutvalget deres. Jeg er på ingen måte noen bransjemann, men kanskje har jeg bidratt med noen begrepsavklaringer og noen andre perspektiver. Jeg liker å tro det. Det var i hvert fall årsaken til at jeg ble invitert som siste foredragsholder på høstkonferansen.

Erfarne og fremover lente Hans-Petter Nygård-Hansen (HP) var innleder, konferansier og moderator. Jeg skulle altså snakke helt til slutt. Da hadde enkelte delegater for lengst forlatt plassene sine. Sneket seg ut bak for å rekke intercitytogene fra Nationalteateret, sør- øst- nord, eller bare hvor som helst, til viktigere gjøremål enn å vente på en viss Haugsnes fra BI (som er så nære at det får bare stå til. Jeg kan ikke bli helt vrang nå. Det var jo først etter den usannsynlige YouTube-opplevelsen at mine institutt-kolleger  lærte seg å si navnet mitt, uten den ekstra s-en).

Før meg stod Country Manager Rune Paulseth fra Facebook Norge (med noe som lignet en redningsvest…) – og snakket om den imponerende plattformen deres.

Deretter var det Industry leader Siri Børsum fra Google Norway, som blant annet mente at «kampen står om den beste kundeopplevelsen». HP fikk opp kjernetemperaturen med et oppfølgingsspørsmål av den friske sorte. Jeg kunne ha bidratt til mer fyr på det bålet, men det kan vi spare til en annen gang.

Nest siste innlegg ble levert av Anette Mellbye som avdempet og rolig fortalte om de fire trendene alle de flinke folka som jobber i – og sammen med Schibsted overskuer når de ser inn i fremtidsdisen. For Finn.no viser tallene fortsatt bare vekst og god stemning. Ikke et ord om hvem som antagelig er en betydelig bidragsyter til den festen. Huff da, det var sikkert unødvendig å antyde, at meglerne strengt tatt ikke har noe valg om de skal finne fram til det som ble omtalt som et «friksjonsfritt marked». Pytt-pytt. Det må noen egg til for å lage en omelett.

I pausen fikk jeg kontakt med to unge karer, Anders og Magnus, som representerte Eiendomsmeglerforeningen for BI-studenter. Fine fyrer som hadde gjort hjemmeleksa si. Pene i tøyet, nyfrisert, slips og lakksko. Det skal de ha. De lærer seg å gjøre et godt førsteinntrykk. Men om det er i forelesningene, sammen med de hundrevis håpefulle meglerstudentene – eller i møte med de noe eldre rollemodellene sine, meglerne, se det vet jeg ikke. Uansett. Timeingen kunne ikke vært bedre. Jeg skulle snakke om generasjonsskiftet – og nå hadde jeg to suverene (og foreløpig intetanende) statister til nest siste slide.

Med Google og Facebook på dør, og bare et par Schibsted-observatører på bakre rad, var det min tur. Jeg hadde 25 minutter. Utallige bilder i en PowerPoint. I tillegg hadde jeg notert meg noe småplukk på en papirlapp. Det som HP mener bare er for romantikerne. Dessuten visste jeg at dette ville gå fint. Det var mange lavthengende frukter etter de som hadde forlatt rommet. Det var bare å komme seg ned fra scena og plukke de ned. Friksjonsfritt skulle det ikke bli – for publikum.

Uansett. Jeg brukte et par minutter og så var vi i gang. Jeg hadde planlagt et par hovedpoeng – samt at målet var at tilhørerne skulle kjenne litt på at dette handler om noe mye viktigere enn teknologi og (markeds)muligheter – altså om FOLK!

Videre viste jeg til en udokumentert påstand av den grove sorten – at ingen økonom har eller kommer til å innovere eller skape noe nytt som krever å ta stor risiko (og med det ikke vite om regnearket går i pluss) Så dermed: Hvordan står det til med «eierne» av meglerfortakene? Hvem er de og hva er deres mål for eiendomsmeglerne? Disse marginfabrikkene er først og fremst opptatt av nettopp det, marginer – og dermed utlån! (Marginfabrikk er bare noe jeg har funnet på, så latterlig nært Margarinfabrikk. Så ja, opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke et bilde av den nå ombygde gamle praktbygningen på Bjølsen. Den som nå er blitt en flere etasjes barnehage, men jeg droppet det. Det får være måter på metaforer på bare 25 minutter)

Teknologi-fluffet trygler om å pirkes i – i det minste settes i kontekst med både bransje og egeninteressen til interessenthaverne. Vær gang noen snakker om distruptiv innovasjon, eksponentiell vekst, kunstig intelligens og/eller Singularity så gløder det inne i meg! Hva er det med disse folka? Tror de virkelig på alt det de sier? På dette punktet er jeg langt på vei enig med Aslak Sira Myhre

De aller fleste innovasjonene, spesielt de «distruptive» forgår utenfor synsvidden vår (med unntak av de innviddes, selvfølgelig, de rettroende endringsekspertene, ikke slike vrange skeptikere som meg), det jeg forsøker å påstå er at innovasjonene skjer i mørket! Det er først når de materialiserer seg at de kan beskrives som nettopp distruptive. At jeg gidder. Altså, jeg forsøker å snakke mot de som vet (mye) bedre. Eller gjør de det? I det minste burde de si hva slags egeninteresse – og forretningsideologi (et langt bedre ord en «forretningsmodell») – de representerer. Google, Facebook – og gjerne også Schibsted.

Sist men ikke minst. Dersom de erfarne og faglig dyktige meglerne ikke følger med på hva som er i ferd med å skje nå, vil det ikke være noe «fag» å snakke om på en høstkonferanse i nær framtid. Ikke at det er en menneskerett å være eiendomsmegler med eller uten utdannelse fra BI. Men arbeidsvilkårene for de nyutdannende som er så heldige å slippe til er mildt sagt betenkelig. Hvem har ansvar for det? Og enda mer interessant, hva vil det gjøre med «hvem» som forblir eiendomsmegler? Bransjen er nødt til å «innovere» gjennom å slippe til de som våger å utforde. Kanskje er det Anders og Magnus? Kanskje noen andre. Nå er det «bruk og kast». Men for all del. Etter at alt er over blir det flere nye tilbakeskuende og grenseprengende tv-programmer. På alle flater. Det vil antageligvis hete nos slik som: «Golden days for golden girls and boys in real estate Norway». Ikke vil det mangle fargerike originale kandidater heller. Underholdende blir det garantert.

Eiendomsmeglerbransjen en stor gåte for meg. På mange måter. Her også sponset av en av eierne.

Etter foredraget fikk jeg gode tilbakemeldinger, både håndtrykk, smil og terningkast (6). Jeg ruslet ut i slapset med følelsen av å være usannsynlig heldig. Å få komme på besøk hos stolte, dyktige fagfolk og så få både utfordre perspektiver, leke med ord og vendinger og samtidig blåse ut en og annen egen frustrasjon samtidig. Skikkelig «win win»… blæh!

Og du, HP, om du har holdt ut alle disse setningene, når og hvor skal vi drikke kaffe?

Nest siste slide: Oppfordring til forsamlingen – og meg selv, om noen skulle la seg friste til en slik uforbeholden utstrakt hånd!

 

 

The Serum experience

Forberedelser med kritt(rester) og tavle!

Onsdag 15/11 ble det avholdt en stor konferanse om gründerskap ute på NMBU, Ås: Serum. Jeg var invitert av gode Silje Katinka Jansen til å avholde tre workshoper om markedsføring! Jeg rakk bare to. Det skyldes dels invitasjonen til å være med Happy Norwegian på God Morgen Norge og snakke om Mr. Gripy – en revolusjonerende smørebukk utviklet av to av mine fine BI-studenter i Entreprenørskap og økonomi. Den andre grunnen var bil-kø. Etter råd fra en digital reiseplanlegger ville egen bil være raskeste transportmiddel. Det viste seg å stemme dårlig. Jeg bruker å velge kollektivt når jeg kan. Det var flere ting jeg burde ha husket. At det bare er noen veivisere som har sanntidsinformasjon – andre baserer seg på fint vær, åpne tunneler og null trafikk.

Nå vel. Jeg ankom Ås og (vill)parkerte utenfor bygningen. Fant fram til salen og fikk en antikvarisk grønn tavle på hjul, med noen tilhørende krittrester. Bare (gjen)synet av dette mobile klenodium gjorde meg svært lykkelig. Det var selvfølgelig lagt opp til PowerPoint-visning fra scene, men jeg er så gammeldags og bakstreversk at PowerPoint brukes bare når det er påkrevet. Dette skulle være en workshop. Da må det skrives. Der oppe på scenen fant jeg den til nå mest interessante talerstolen jeg har opplevd gjennom flere tiår(!) Ikke bare lå det ledninger av alle mulige slag og formater på kryss og tvers, men det var sågar flere verktøy – ikke bare pedagogisk som min gode kollega Nina Ronæs snakker om. Jeg fant både skrujern, hammer, sag og stropper! Jeg tror jeg må forsøke å komme tilbake. Se hvordan de egentlig jobber med studentene sine ute på NMBU. Bildebevis fra scenen:

Innholdet jeg presenterte for forsamlingen handlet om markedsføring i en digital tidsalder med elementer av retorikk. Jeg forenklet og spissformulerte. Fikk til og med en oppgradering av «innholds-fisken» til å bli en kort liten ål (takk Peder). Videre at gjennomføring er avgjørende. Selvfølgelig – og derfor også lett å glemme.

Martin Uteng, kollega fra BI sin kommunikasjonsavdeling har tatt dette røpende bildet. Pedagogen med henda i været!

Stemningen i begge sesjonene ble god. Det er rart med det. Retorikeren må selv sørge for å skape noe (av den…), resten blir til gjennom spontan, direkte dialog. Også en form for markedsføring… Ethos, logos og patos ala Tor. Neppe noe for den som trives best skjult mellom mange anonyme medstudenter i en vanlig forelesning.

En som har full kontroll på storytelling og formidlingsevner er Dag Erik Pedersen. Hans foredrag «Aldri god alene» traff de fleste av oss som var så heldige å få være tilstede, innendørs denne vakre vinterdagen på Ås.

Ellers ble jeg imponert av de mange frivillige og flinke studentene som stod på for å løse små og langt større utfordringer enn en sent ankommende BI-fyr med sære tavle-ønsker. Jeg var ikke alene om å ta turen. Med smått og stort var det over 400 deltakere. Det summet fint i bygget. Stemningen på Serum NMBU var svært god.

Jeg fikk med meg et par foredrag også, før jeg på nytt plasserte meg i samme bilkø – bare denne gangen andre vei! Total mangel på læring – av læreren.

 

Den norske modellen med tilbehør ala Tor: Hvordan engasjere studentene til å få lyst til å lese, lære og diskutere

Mot slutten av høstsemesteret i introduksjons- og dannelsesfaget Bedriften har jeg ansvar for å opplyse studentene om den norske modellen, eller staten og bedriften, som emnet heter. Jeg er en ivrig pedagog og en enkel sjel. Jeg tror fast og fullt på at dersom jeg er engasjert vil det positivt smitte over på studentene mine. Ja, jeg tenker mine. Jeg har de i beste fall til låns og mange er bare innom – men jeg tenker på at det er min jobb å få de interessert i å lese, undre seg og aller helst diskutere seg i mellom. Da øker læringen. Når de gjør stoffet til noe mer enn det de enkelt kan google. For alt kan googles i dag. For et par år siden hørte jeg noen si på TV at: «dersom det ikke kan googles, da finnes det ikke». Dette kunnskapsparadigmet er utfordrende for meg. Jeg som tilbrakte flere år av livet mitt med å forstå velferdsstaten, prinsippene og avveiningene. Diskusjonen er gammel. Helt tilbake til kritikken av kapitalismen til vår velferdsstats kongstanke om universalisme og omfordeling.

I den verbale hyllesten av et for noen kjedelig og til dels vanskelig emne har jeg valgt å leke. Jeg kan stoffet godt. Det er en forutsetning for å slippe seg løs. I dette, mitt gamle hovedfagsemne har jeg laget en bilde-rebus, først var den analog på tavlen, nå er den en «drag and drop» i Itslearning. Det har sine fordeler – men også sine utfordringer. Det siste først, det virker selvfølgelig ikke så godt på alle smarttelefonene. Så da må jeg improvisere. Resten forsøker så godt de kan å flytte og slippe de 13 forskjellige høydepunktene ala Tor fra vår halv-nære velferdshistorie. Pensum er skrevet av Francis Sejersted. De som har lest klarer å plassere de 13 bildene i riktig rekkefølge.

Rekvisittene er flere ting som kan assosieres med den norske modellen. En gammel (millorg-ish)sekk, lusekofte, flagg, nisselue, en nissekone og en liten lykt. I tillegg til øvrigheta, Harald Rex m frue. De overvåker det hele. Jeg benytter anledningen til å drodle rundt hva dette betyr. Kongehuset og maktfordelingsprinsippet. Noen studenter kan synes at det har noe for seg, andre rister antagelig oppgitt på hodet og tar meg for både kommunist og republikaner. Men jeg bare leker. Med ord og perspektiver, med faget og gleden av å kunne prøve å påvirke de til å forstå at selv tørre velferdshistorikere kan overraske.

Fornøyd velferdsforeleser med (nisse)sekk!

Etter å ha avdekket de 13 utvalgte bildene – og fjernet de mer kuriøse, som ostehøvelen, Flåklypa Grand Prix og OL på Lillehammer, går vi gjennom historiske avgjørende hendelser og kjennetegn ved den norske modellen. Jeg avsluttet med en bolk der målet er at studenter skal gå ut og drøfte videre begrepene: flexicurity, tillit og sammenpresset lønnsstruktur. Tilbakemeldingene er som regel både konstruktive og gode. Det går til tider fort. De innskutte, dels innøvde bisetningene kommer brått og overrumplende. Men nå i etterkant av årets, 50-årsjubileet for Folketrygden, klapper jeg meg selv på ryggen og tenker at, ja, edutaineren er «still going».

Det er andre gangen jeg skriver en slik sak, første gangen var for flere år siden. Den gangen dette var helt nytt, pionerartikkelen: «den norske nissemodellen«. På grensen til utleverende, men alt som kan googles osv…

Krangel med en oljemann

Bilde av flaring – fra en oljeplattform ikke et auditorium på BI

Det er oktober og oljeprisen stiger, som ventet. Det er flere grunner til det, men prisen stiger. For en oljeavhengig økonomi som den norske, er det det på kort sikt gode nyheter. Om du vel og merke er blant de som ukritisk tenker at det sorte gullet må opp og at vi skal finansiere velferden vår på å hente opp og selge de urgamle plante- og dyrerestene – dyrest mulig. Jeg er en av de brysomme som stiller spørsmål til bærekraften av olje-avhengigheten. På flere plan faktisk. Ja, det er en imponerende energikilde, men den er som andre energikilder ikke uproblematisk.

For en liten tid siden havnet jeg i en disputt med en kongerikets mektige oljemenn. Jeg var konferansier for en studentforenings årlige fagdag og både presenterte, takket og smådebatterte med innlederne. Det gikk ganske bra, helt til siste mann. Det er jo gjerne menn, men det er en annen sak. Et annet innlegg. Denne mannen er både profilert og suksessrik og fortalte de håpefulle BI-studentene om hvordan han hadde lyktes i en spennende bransje, samt at næringen fortsatt har behov for kvalifisert arbeidskraft. Jeg sa ingen ting, men kanskje jeg himlet med øynene? Jeg har mitt klare standpunkt at det er to bransjer jeg neppe kommer til å bidra til, olje- og våpenindustrien. Begge disse næringene er vi i verdenstoppen, per capita, så rent økonomisk er dette en smått idiotisk selvpålagt boikott. Du blir dessuten heller ikke invitert inn i ekkokammeret dersom du ikke gjengir det ypperstprestene roper ut fra sine elfenbenstårn.

Men så hadde jeg plutselig denne vellykkede, self made millionæren og olje-spåmannen foran meg. Mikrofonene var skrudd av og jeg dristet meg til et lite spørsmål om hvorfor det så viktig å vise til positiv prisutvikling og framtidige inntekter? Jeg husker dessverre ikke helt ordlyden på mitt spørsmål, men jeg husker veldig godt reaksjonen. For jeg fikk et hardt og kontant, følelsesladet svar, med en påstand om at ingen(!) akademikere har skjønt hvor viktig oljeinntektene er for landet vårt og for framtidige generasjoner! Han synes det var skremmende at jeg, med mine holdninger, (som han umulig kan ha kjent til) fikk lov til å undervise på høyere utdanning. Det var videre stor forskjell på de som var som ham og hadde studert ingeniørfag og alle andre som hadde forlest seg i mykere fag, markedsføring, HR og hva verre var historie! Han tente på egne påstander. Jeg ble ufrivillig vitne til en voldsom «flaring».

I ettertid har jeg kommet på mange ting jeg skulle ha sagt for å tette denne ukontrollerte utblåsningen. Privilegiene denne bransjen har hatt siden oppstarten av eventyret, som startet med prøveboringene i 1963, Ekofisk-funnet i -69 og oppbyggingen av en egen næring, med tilhørende ressursbruk, eller «investeringsrammer». Den gangen næringen ble bestemt etablert var prisen per fat råolje rundt 1 dollar. Break even prisen for det vi skulle produsere ute på Ekofisk ble regnet til 30 dollar. Say no more. Ja jeg er kritisk, men det er samtidig jobben min. Forsøke å forstå og formidle hvordan vi har kommet hit. Stille spørsmål om det bestående. Argumentere for – og mot utviklingen i velferdsstaten. Så må studentene gjøre sin jobb, lese og danne seg opp en mening og argumentere for den. Opplevelsen med den mektige, men merkelige oljemannen har satt spor i meg. Er det virkelig så dårlig fatt med disse voksne bortskjemtungene i dress og slips? De rår over ufattelige ressurser. Den gangen (for fire år siden) statsministeren ikke nevnte olje- og gassnæringen som vår viktigste næring ble det ramaskrik. Alt for mye er på spill. Ja, fremtiden for å nevne en ting. Men så har det også gjort meg litt optimistisk. Dinoasurene er på defensiven. Det må være derfor de er så lettantennelige. Så nå tenker jeg annerledes enn jeg gjorde og vil oppfordre andre til å gjøre det samme (blæh) altså neste gang, være mer forsiktig, forsøke å lokke han/den- eller de over til den lyse siden. Få flere til både jobbe og lobbe for bedre rammer for bedre tider. Bærekraft som en satsning i et land som flommer over med alternative energikilder, men der en næring suger til seg det meste av ressurser, flinke folk og spennende oppgaver. Som et sort hull. Sett fra innsiden av mørket tenkes det nok annerledes. Sammen kan vi umulig finne ut av dette, det ville ha vært for dumt. Det er noen som tenker klokere tanker enn andre, enn de som har valgt å stille spørsmål. Jeg må vurdere om det er lurt å bekjenne min synder. Ikke ovenfor Gud, men for bespotting av utsiktene til framtidige eksportinntekter. Lenge leve olja. Lenge leve oljetåka.

En dritt-sommer er snart over – endelig

Nrk-oppslag 26.juli -17

Sommeren 2017 ble i følge oppslagene i nyhetene en gjennomgående dårlig sommer. Været var (stort sett) elendig. Kulde, vind, vann og regn dominerte. Mens de som tok til vingene, som de omvendte trekkfuglene vi er, opplevde skrekkelige ting der nede i Sør-Europa, med vedvarende varmebølger opp mot 50 røde grader. Selv om vi er at meget bereist folk, har neppe mange av oss tempererte nordboere denne rekkevidden på termostaten. Dessuten tok det fyr i den knusktørre utenlandske utmarka.  I ubehagelig nærhet til våre leide feriepalass og det midt i fellesferien. Mang en nordmann og kvinne ble intervjuet om forhold som er langt fra så rosenrøde som reklamen om sommervarme og ferietid lover. Om du var blant de heldige som kom både ned og hjem igjen uten problemer vel og merke. For basert på nyhetene fra sommeren 2017 har flyselskapet Norwegian nok en gang hatt enorme problemer. Hundrevis av folk flest har stått fram med sine klager, i alle tenkelige medier og kanaler. For ikke å glemme at når sannhetsvitnene har vitnet – så må det finnes en klagemur – helst en stokk og noen å pryle for denne utilgivelige dårlige leveransen av en opplevd rett – til å fly så billig at det er et sjansespill hele prosjektet, flyselskapet altså. Mitt lille på tampen av sommeren-innspill går til de eierne av (aksjer i) Bank Norwegian. Når denne gjengen har fått talt opp alle pengene de har tjent på folks kredittfinansierte ferie, så burde de vurdere et virtuelt klagenettsted. Gjerne reklamefinansiert. Pay pr sjikane. Jo mer krenkende jo dyrere. Ikke utenkelig at det kan finansiere en flyger eller to til neste år. Hvem vet. Jeg foreslår drit.no (men det domenet er det allerede noen som eier, jeg har sjekka). Enn så lenge får Facebook og kommentarfeltene duge. Er jo en del dritt der også, når jeg tenker meg om…

Jeg hadde tenkt å la den fortsatt pågående flyktningestrømmen være ukommentert. Som den stort sett har vært i våre norske sommersløvede medier. Det skyldes antagelig at det er færre som kommer hit. Lykkejegere altså. Dessuten er det snart valg. Nok en gang fremstår hele vår politiske elite som medieyndlinger, de utfordres på radio og tv til alt mer tabloid politikk-pitching. Jeg er ikke spesielt imponert, men erkjenner at det må være vanskelig å være politiker i dag. Alle har forventninger om en Quick Fix på alt mer kompliserte utfordringer. Det vi sårt trenger og håper på er noen modige politikere, noen som klarer å nå gjennom med noen reelle nye løsninger, nå som vi antagelig befinner oss øverst på den økonomiske kremkaka – riktignok svært forgjelda, om vi skal ta i betraktning den lånefinansierte boligmassen vår. Dessuten er disse migrasjonsproblemene ingen «nyhet». Vi har strengt tatt gjort vårt. Norske skip og folk gjør og har gjort en «heltemodig» innsats i Middelhavet. Det har alle fått med seg. Dessuten er det alltid best å hjelpe de «der de er». Vi kan konkludere med at vi stort sett har blitt forskånet for utfordringene de har i Hellas, Sør-Italia og Spania med de unge «afrikanske lykkejegerne» som ofrer livet for å komme seg nordover, uten å ta hensyn til at vi trenger ferie. Jeg er litt skuffa merker jeg. For det kunne i det minste gitt oss en plagsom påminnelse om at vi er blant de svært, svært privilegerte. Ikke at jeg tror på noen varig endring i holdninger, verken her hos oss eller til folk som ikke er like privilegert som deg og meg.

Dessuten har utlendingene begynt å føle at det nærmer seg smertegrensen for utenlandske turister. Det skjer ironisk nok samme år som FN har utpekt som FNs internasjonale år for bærekraftig turisme! Selv oss hyggelige, velmenende norske er i ferd med å bli uglesett. Et herlig utrykk. Selv om det antagelig er litt slemt mot ugla. I følge utlendingene er vi som gresshopper. Vi tar beslag på, tramper ned, kjøper og legger øde. Ingen fastboende håndverker skal ha være vår nabo, der nede i ferieparadiset vi har valgt oss, dels på slump, dels for å ha et sted å plassere pengene våre. For vi investerer tross alt i verdiskapning og vekst. Rentenister som vi er. Altså gresshopper.

Bilde fra Palma de Mallorca, «gå hjem»!

Bildet og artikkelen er i fra i fjor, men har fått nytt liv i år, i flere land og med oppfølgende saker om turister som ser på seg selv som langt mer integrert enn de øvrige (charter-)turistene.

Noen favoritter fra buketten som omtaler et økende problem fra sommeren 2017:
Expressen
Aftenposten (bak betalingsmuren)

Her hjemme har det også kommet klare signaler om at trykket øker og faktisk at vi har fått føle på at det er fysisk fullt! Overskriften «Søppelet flyter i Lofoten» gjorde meg opprørt.

I dag, 26.juli, ble denne, relativt enkle løsningen presentert. Skatt for bruk. Blir spennende å se om denne saken kan bli en aktuell sak for det forestående Stortingsvalget?

Jeg er kvart Nordlending(!) og derfor følger jeg alltid ekstra med når det skrives negativt om perlen av natur og kontraster. En million turister, med bobiler, sykler, moped, vannskutere, kajakker, telt, primus og dårlige søppelsorteringsvaner har ført til at de som har ivret for markedsføringen av destinasjonene har ymtet frempå at vi bør tone ned markedsføringen av Lofoten. Ja, vi kan for eksempel sende turistene et annet sted dersom de først kommer opp hit på besøk. Fascinerende tanke. Hvilke muligheter. Inspirert av NRKs sommer-tog (på skinner som bare delvis fortsatt frakter folk!) kan vel innlandet framstå som et alternativ? Det er god plass langs Glomma og mang en severdighet. Vann og vakkert, om noe monotont kulturlandskap (les skog), ville dyr: Ulv, gaupe, elg, mår og et og annet tungt bevæpnet jaktlag (i en ombygd Toyota Safari LandCruiser med ekstra lyskastere og skyteluke). Skogbruksmuseet på Elverum. Festningen på Kongsvinger. Magnor glassverk. Montebello camping. Millioner av mygg og knott gleder seg og ønsker velkommen. Når alt kommer til alt vil dessuten avføringen bak steiner og i groper i nord bli synlig bare en liten stund utover den korte høsten. Til den stivner og blir dekket av snø.

På toppen av all møkka ble det trukket frem en (bruks?)kunstner som lager smykker av avføring. Fra mitt halvpåskrudde feriemodus arkiverer jeg fire uker med #dritt og vender blikket mot høstsemesteret. Snart er det på’n igjen. Jeg gleder meg. Det er alltid spennende å møte de nye håpefulle studentene, men også de som kommer tilbake fra ferie og tenker at nå, dette semesteret skal jeg jobbe hardere, mer målbevisst og jammen utfordre den tvilsomme, alt grånende foreleseren fra innlandet.

Sommerhilsen fra under parasollen, juli 2017

 

 

Presentasjonsteknikkurs på et sykehus, med praktiske eksempler, pekestokk, overhead, fingerdukker og godt humør!

En dristig gjeng ved Nordlandssykehuset i Bodø hadde invitert meg til å dele tanker og erfaringer om muntlig formidlingsteknikker, altså prating for folk. Sånt må man jo takke ja til. En hel dag var satt av, med registrering halv ni, oppstart klokken ni og ferdig klokka tre. Oppmøtet var godt, rundt hundre ansatte fra ulike profesjoner og aldre, satt i pene rader for å få konkrete tips og råd. Påfyll til sin pedagogiske verktøykasse. Dette begrepet har jeg lånt av min kollega Nina Ronæs. Som opphavskvinne fortjener hun ikke bare å bli nevnt, men også ros for alt det imponerende arbeidet hun deler.

Tilbake til Bodø. Jeg ble fortalt at det var stor interesse for dette og at arrangementet raskt hadde blitt fulltegnet. Mange i salen bekreftet at de selv var kursholdere, altså kursing av kursholdere. Jeg hadde ventet noe større skepsis til en østlending i småsko og manglende impulskontroll, men det gikk overraskende bra. Jeg registrerte både latter og notatskriving samt viktigere; God deling av egne erfaringer mellom deltakerne.

Inger Simonsen ønsket velkommen til kurs i Festsalen…

Jeg hadde forberedt meg godt, digitalt og analogt. Kjøpte til å med en ny liten notatblokk for anledningen og brukte tiden på reisen nordover til å gå gjennom alt en gang til for å lage en komprimert oversikt over tema og innhold. Det siste er viktig. Gå gjennom opplegget i detalj slik at når – ikke om – teknikken svikter, eller noe annet uforutsett skjer, og det skjedde selvfølgelig noe her også, så mister du (eller denne gangen jeg) ikke fatningen.  Med så mange i salen må du være trygg på deg selv og leveransen din, selv om prosjektoren slutter å virke – eller som nå, en pulserende ulyd, høy og ubehagelig tvang oss til to ikke planlagte pauser og ditto tilkalling på teknisk AV-ekspertise!

Snikbilde av mannlig teknisk AV-ekspertise, lett gjenkjennelig kledd «in black»

Det mest smertefulle var at jeg måtte jeg avstå fra å bruke pausemusikken min. Ikke at vi kunne bevise at dette var en feilkilde, men til slutt tok jeg ikke sjansen. Så de to siste pausene, der jeg trengte det som mest, litt ekstra lyd-energi-påfyll, måtte jeg jobbe med stillheten og heller forsøke å samle så mye krefter som mulig «uten».

Målet for dagen var å presentere de tre fasene; forberedelse, gjennomføring og evaluering. Et kretsløp for en formidler. En struktur for kontinuerlig refleksjon og forbedring. Etter utallige små historier og praktiske anekdoter om PowerPoint og fysiske forhold som rom-, tid og leveranser, avsluttet jeg med en ambisiøs bolk om hvordan bli budskapet. Målet er å ha stor nok selvtillit og trygghet til å prøve, så autentisk som mulig, å nå fram til medmenneskene dine, på en måte som passer for deg!

Demonstrasjon (og lek med) antikvarisk hjelpemiddel, med orange ledning!

Om å glede seg…
Til slutt, som en avslutning på programmet overrasket jeg «vertinnen», gode Inger Simonsen, som hadde invitert meg, gitt meg så fin mottakelse og brief blant annet fortalte at hun som barn hadde vært på juletrefest i Festsalen… Jeg hadde nemlig vært på oppdagelsesferd bak forhengene oppe på scenen og funnet et fiks ferdig, pyntet og klart juletre… Inger lukket øynene (en av kollegene passet på) så løftet jeg opp den elektriske skjermen og avduket herligheten. Latter og god stemning. For det handler om felles opplevelser gjennom å skape noe sammen. Alle som var der har sikkert sin oppfatning av hva de kan ta med seg videre og hva som var mindre relevant, til verktøykassen og egen formidlings-stil. Jeg håper å bidra til at alle våger litt mer– gir litt mer av seg selv i møte med omgivelsene. Med godt humør og mindre selvhøytidelighet vil de fleste tilgi deg om ikke alt er helt 100% perfekt og «riktig». Lykke til!

Tor og Inger ønsker deg en riktig god jul – hele året!

PowerPoint er oppskrytt og misforstått- og nå er jeg utfordret til en PowerPoint-duell!

Jeg ertet på meg en kar rett før påskehøytiden. Ikke for noe jeg hadde planlagt å provosere med, som vanlig nær sagt, men for en noe improvisert harselering av et av verdens mest brukte og etter min mening dessverre misbrukte dataverktøy, PowerPoint.

Jeg øver for tiden på noe som er ganske vanskelig, formidle uten hjelpemidler, noen bilder kanskje, ellers bare meg, gjerne en tavle da, om det finnes en sånn, snart antikvarisk gjenstand tilgjengelig. Det hender jeg forteller mottakerne at dette blir en PowerPoint-fri økt. Jeg gjør det av flere grunner. Dels trenger jeg å styre tempoet, altså framdriften men så gir det meg også muligheten til å følge enda bedre med på mottakerne, i dette tilfellet et publikum i nær sagt alle aldre, pakket sammen i et stort auditorium.

Tilbake til opplevelsen. Jeg hadde gjort meg ferdig med litt faglig formidling om innovasjon, endringer og sånn, rent analogt med en tusj(!) og spissformulert at de som sverger til PowerPoint ikke har like stor sjanse til å gjøre inntrykk, dermed bevege, som de som ikke gjør det. Faktisk dømte jeg hele verktøyet død og begravet. Jeg tror nemlig på at formidling generelt er i stor, dramatisk endring. Det er et tidsspørsmål før vi hele gjengen sitter å ser på pent redigerte multi-videoer, med tekst og dermed blir de få gangene vi blir utsatt for levende medmennesker på en scene, som skal kommunisere et budskap, et antikvarisk avbrekk fra korte faktabaserte sentralstimulerende, glatte men alt mer effektive presentasjoner. Ja, det vil ta noe tid og kanskje er det (som vanlig) alt for bombastisk, men målet mitt er sjelden å få anerkjennende nikk fra alle tenkelige besserwissere, jeg må liksom pirke og plage folk. Det er en skade jeg har, dels fordi jeg vet at alt for mange jobber med det motsatte – si det som er «riktig», gjerne underholde, men i mindre grad forsøke å påvirke hvordan – og dermed hvorfor du, mottakeren tenker som du gjør om det som skjer rundt oss. Provokasjon som formidlingsform, jeg får noen venner – men også noen som ikke liker det jeg driver med. Det er sånn det er.

Reaksjonen fra denne episoden har fått meg til å tenke gjennom hele påsken. Det er jo bra, selvrefleksjon og ransaking i høytiden må jo gi et lite plusspoeng? Men så hadde jeg vært frisk i svarene, omtrent slik var dialogen vår:

Han: Du tar feil når det gjelder PowerPoint, det kommer ikke til å dø

Jeg: Vel, jeg står ved det jeg sier, jeg har større kontroll på formidlingen min uten, dessuten er det mer effektiv tidsbruk for alle!

Han: Jeg er veldig i uenig, dessuten tipper jeg at du ikke kan PowerPoint

Jeg: Jeg er bedre enn deg – jeg har brukt det mye og lenge, helt siden tidlig 1990-tall

Han (alt mer alterert over mitt arrogante tilsvar) Jeg jobber med IT og er garantert bedre enn deg. Du tar feil!

Så snudde han og gikk. Var jeg nettopp blitt utfordret i en PowerPoint-duell? I så fall hvordan skal vi gjøre dette?

Men jeg er lite interessert i å duellere. Jeg er mer overrasket over at jeg ikke lærer, «la meg flat» og lot fyren få «rett» slik alle høflighets-kodekser tilsier. Jeg må ha tenkt denne tanken hundrevis av ganger; Tor ikke fornærme folk som tar direkte kontakt, de vil som regel gi deg en slags velmenende tilbakemelding. Ofte er det overfølsomme akademikere, ledere eller politikere med ømme tær, for ikke å glemme de som reagerer på ordforrådet (eller mangel på?) og på egenhånd gjerne representerer både Gud, det gamle og det nye testamentet, et par salmevers eller andre samfunnsbærende autoriteter. Jeg har en merkelig samling av folk som ikke liker det jeg gjør. Men får det meg til å slutte å stille spørsmål og utfordre og pirke? Jeg kan ikke love det. Jeg legger en ny reaksjon til refleksjonsloggen, eller bloggen, for første gang klarte jeg å provosere noen for noe jeg ikke gjorde – det er ikke dårlig.

Oppdrag lokal innovasjonspirking

Klokken er stilt på sommertid. På kort tid er det blitt mye lysere. Optimistiske knopper har begynt å strekke på seg. Avdekker at alt våkner til liv i år igjen. Men det er også noe annet enn vår-luft som blåser over landskapet. Endringsvinden. Eller, ønsket om at noen kan svare på de vanskelige spørsmålene: Hva skjer med arbeidsplassene, næringene og følgelig samfunnet? Hvem skal gjøre hva og hvordan skal endringene organiseres? Mange mener noe om disse tingene. Jeg burde sikkert ikke, men jeg gjør også det. Denne uka var jeg invitert til et kuriøst kick off i Lier. Der landsbygdas besteborgere, politikere og næringsliv var samlet. Noen eksterne gjester også. En av disse ankom sent. Han ble plukket opp på stasjonen rett utenfor Lier-tunnelen og fraktet per bil til en imponerende gjestegård, med eget gårds-bryggeri og spennende arkitektur. Oppdraget denne ettermiddagen, etter kontortid, var å både informere, motivere og inspirere – om (lokal)innovasjon og sånn.

Panelet, opplyst i grønt, håpets farge. Etter debatten mingling og foredrag om innovasjon og sånn…

Klokka passerte 18:00, etter en debatt hvor panelet i motsetning til meg, visste svært godt hvordan dette lokalsamfunnet fungerer. For det gjør jo ikke. Så var det min tur. Jeg prøvde meg med noen enkle, norske (og dessverre også et par utenlandske) definisjoner på hva innovasjon er, noe nytt, som er nyttig og kan nyttiggjøres. Videre til utfordringen med at vi lett foreldes til å tro at en vellykket «gründer» er alene, en skikkelig helt, og at det gjerne er en mann! Jeg rotet det antagelig til med floskelen om den forundrede kvinnen bak en hver «suksessrike» gründer-mann i media. I tillegg ble det litt enkel perspektivtrening og litt pirking i identitet. Lokal stolthet. Postnummer-gravitasjonskraften er sterk i polvotten (nok en upresis metafor for lykkelandet). Det fungerer alltid. Et sjansespill selvsagt. Men jeg har selv vokst opp på et lite sted, mindre enn Lier, så jeg innbiller meg at jeg klarer å identifisere meg med- og motkrefter for endring.

For det kommer endringer. Enten vi vil eller ikke. Det har bare så vidt begynt. Men jeg kamuflerer ikke det som skjer i det intetsigende, men tilsynelatende ufarlige: «omstilling». Jeg mener det er mer riktig å beskrive endringene som kommer som «en voldelig demontering av det bestående», fritt etter Joseph Alois og Schumpters første nedtegnelser av entreprenørskapet rolle i økonomien (1911). Vi er dårlig forberedt på noe slikt, selvfølgelig. Det rokker ved alt vi tenker på at skal og kommer til å bestå. Dessuten er det alltid mye bedre å snakke om endringene – til nød organisere og informere. Det kreves både mot og nysgjerrighet om noe nytt skal oppstå. Min gode kollega Thomas Hoholm har lært meg at det er nyttig å se etter tre ulike «typer» for vellykket samfunnsendring: Noen modige politikere, noen gründere i tillegg til noen kunstnere –de som utfordrer oss til å se smått som stort på nye måter. På vei ut (eller inn) av Lierbygda ligger Hegg skole. En hver tilreisende som er observant, helst passasjer og ikke sjåfør, vil kunne få øye på utsmykningen rundt skole- og kulturscenen og dermed trekke konklusjonen, som meg, at i denne bygda er det håp!

Kilde: kibkunst.no/hegg14-1280×853

Det samme kan neppe sies å gjelde for den halv-rabiate høyskolelektoren, med så mange spissformulerte meninger og åpenbare impulskontrollproblemer… Men oppdrag og (lokal innovasjons-)pirking utført!

 

 

Stand up neste?

Av og til blir jeg invitert til å pirke og peke, gi mine perspektiver på «endring og sånn«, en slags hybrid mellom faglig formidling- og et underholdningsinnslag. På jobben, altså i høyere utdanning, har dette det ikke fullt så flatterende utenlandske navnet: Edutainment. Altså er jeg en edutainer. Jeg innrømmer at jeg liker det. Det er spennende å finne fram til utfordringer og perspektiver som passer for bedrifter eller bransjer jeg ikke kjenner til. I tillegg til mye læring og møter med fine folk, er dette også en arena for å teste ut ting. Verbale svingslag som oppstår i planleggingen, men som nesten alltid lever sitt eget liv under leveransen, med inne- eller utestemme. Jeg advarer alltid. Likevel er det ganske ofte noen fintfølende sjeler som reagerer. Mer på form enn innhold. Heldigvis.

Denne uka var jeg på besøk hos en stram gjeng med treningsenterfolk. Jeg skulle kommentere på utviklingen i de siste ti årene og fremover. Det første er enkelt. Vekst har en egen logikk. Dessuten er den enkel å forholde seg til i etterkant. Det er bare å summere tall og telle opp. Desto verre er det med det som kommer. Altså, kan- bør eller skal aktørene i bransjen begi seg ut på nye markeder, utvikle nye «produkter» og således videreutvikle seg? Stå stille er neppe den beste «strategien». På en annen side, om alle andre «beveger seg» kanskje er det en lur ting å stå stille? Jeg snakket ikke så mye om dette, altså, hvem er jeg til å gi disse flinke folkene råd?

En ufattelig ekkel slide dette, tatt ut av sammenhengen, et forsøk på hvor det kan være nye åpenbare muligheter som riktignok vil kreve noe av «PT»-gærningene

Det vil si, jeg forsøkte på mitt vis å utfordre med spissformulerte påstander til ettertanke og diskusjon. På ett tidspunkt fikk jeg også fullstendig stillhet i salen, slik at jeg nærmest kunne hviske noen dypt alvorlige utfordringer som handler om de nære, enkle tingene, om å være noe for noen og mulige (lokale) løsninger på dette. Lett andpusten takket jeg for meg, og fikk en stor klem fra eiegode Cess, som på veien ut lurte på om jeg hadde vurdert stand up? Jeg har ikke det. Forespørselen hennes flippet meg helt ut. Jeg er kanskje bråkete og muligens utradisjonell på en scene, men morsom? Jeg synes ikke det. Dessuten er jeg beskjeden og introvert. Men smigret ble jeg. Hun fikk et lett brukt visittkort fra høyskolelektor-veska. Så hvem vet, kanskje utfordres jeg til å gjøre noe som vil være dråpen – den endelige bekreftelsen (til de som ikke liker det jeg driver med) på at jeg er på feil sted i livet, liksom-akademikeren som prøver å påvirke medmenneskene sine gjennom snev av underholdning.

Perspektivslide fra flammekasterpedagogen: Tenk om dette var eneste «bevis» fra vår sivilisasjon, mars 2017. Laminert og konservert til etterkommerne våre.

Det var de små tingene. Ja, og noen store også. I alle retninger. Så etter å ha provosert og minnet et par hundre veltrente mennesker om at det er viktig å prioritere den viktigste «muskelen» – hue… ruslet jeg ut i det skarpe vårlyset. Lettet og glad for at jeg blir utfordret og spurt – om de rareste ting 🙂