Stand up neste?

Av og til blir jeg invitert til å pirke og peke, gi mine perspektiver på «endring og sånn«, en slags hybrid mellom faglig formidling- og et underholdningsinnslag. På jobben, altså i høyere utdanning, har dette det ikke fullt så flatterende utenlandske navnet: Edutainment. Altså er jeg en edutainer. Jeg innrømmer at jeg liker det. Det er spennende å finne fram til utfordringer og perspektiver som passer for bedrifter eller bransjer jeg ikke kjenner til. I tillegg til mye læring og møter med fine folk, er dette også en arena for å teste ut ting. Verbale svingslag som oppstår i planleggingen, men som nesten alltid lever sitt eget liv under leveransen, med inne- eller utestemme. Jeg advarer alltid. Likevel er det ganske ofte noen fintfølende sjeler som reagerer. Mer på form enn innhold. Heldigvis.

Denne uka var jeg på besøk hos en stram gjeng med treningsenterfolk. Jeg skulle kommentere på utviklingen i de siste ti årene og fremover. Det første er enkelt. Vekst har en egen logikk. Dessuten er den enkel å forholde seg til i etterkant. Det er bare å summere tall og telle opp. Desto verre er det med det som kommer. Altså, kan- bør eller skal aktørene i bransjen begi seg ut på nye markeder, utvikle nye «produkter» og således videreutvikle seg? Stå stille er neppe den beste «strategien». På en annen side, om alle andre «beveger seg» kanskje er det en lur ting å stå stille? Jeg snakket ikke så mye om dette, altså, hvem er jeg til å gi disse flinke folkene råd?

fortsatt-vekst

En ufattelig ekkel slide dette, tatt ut av sammenhengen, et forsøk på hvor det kan være nye åpenbare muligheter som riktignok vil kreve noe av «PT»-gærningene

Det vil si, jeg forsøkte på mitt vis å utfordre med spissformulerte påstander til ettertanke og diskusjon. På ett tidspunkt fikk jeg også fullstendig stillhet i salen, slik at jeg nærmest kunne hviske noen dypt alvorlige utfordringer som handler om de nære, enkle tingene, om å være noe for noen og mulige (lokale) løsninger på dette. Lett andpusten takket jeg for meg, og fikk en stor klem fra eiegode Cess, som på veien ut lurte på om jeg hadde vurdert stand up? Jeg har ikke det. Forespørselen hennes flippet meg helt ut. Jeg er kanskje bråkete og muligens utradisjonell på en scene, men morsom? Jeg synes ikke det. Dessuten er jeg beskjeden og introvert. Men smigret ble jeg. Hun fikk et lett brukt visittkort fra høyskolelektor-veska. Så hvem vet, kanskje utfordres jeg til å gjøre noe som vil være dråpen – den endelige bekreftelsen (til de som ikke liker det jeg driver med) på at jeg er på feil sted i livet, liksom-akademikeren som prøver å påvirke medmenneskene sine gjennom snev av underholdning.

lykkelandet-mars2017

Perspektivslide fra flammekasterpedagogen: Tenk om dette var eneste «bevis» fra vår sivilisasjon, mars 2017. Laminert og konservert til etterkommerne våre.

Det var de små tingene. Ja, og noen store også. I alle retninger. Så etter å ha provosert og minnet et par hundre veltrente mennesker om at det er viktig å prioritere den viktigste «muskelen» – hue… ruslet jeg ut i det skarpe vårlyset. Lettet og glad for at jeg blir utfordret og spurt – om de rareste ting 🙂

avslutning-2017

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Kvadratmeter med samvittighet – et utleiealternativ blir til

Jeg har engasjert meg i en av vår tids største utfordringer, økende økonomiske forskjeller og utrygge boforhold i pressområdene. Så har jeg skrevet noen ord om dette på Alternativ Utleie sine utmerkede websider. Altså et blogginnlegg om et annet blogginnlegg. Målet er å få øke bevisstheten rundt hva det er som skjer, samt etablere et noe mer solidarisk alternativ, men med økonomiske lønnsomhetmotiver i kjernen. Det kommer flere innlegg og tjenester utover året, men nå først, en ærlig nær utleverende fortelling om hvorfor jeg gjør dette…

http://www.autleie.no/2017/02/28/kvadratmeter-med-samvittighet/

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Fremtidsoptimsme ved inngangen til mørketiden

Så var sommeren 2016 over. En lang, varm og god sommer. Selv jeg, som ikke kaster så mye skygge, og dermed har mine termostat og sirkulasjonsutfordringer, gikk i kortbukse sent i september! Ikke at det er så viktig for (de fleste av) oss. At det verken må være sommer eller sommerferie da både varme, avkobling og fritid kan oppsøkes – eller kjøpes, når det passer deg. Det er nemlig en helt makeløs tid vi lever i. De av oss som er så heldige å oppleve denne overfloden. Vi sitter på den grønne gren. Bevares, noens grener er både større og langt bedre. Men tross alt, de fleste av oss har det vi trenger, i det minste dersom vi sammenlignet oss med de som ikke har noe.

Av og til får jeg lov til å komme på besøk for å prate (ok, og rope litt…) til voksne. Det var i etterkant av et slikt foredrag, om «endring og sånn», at en tilhører gjerne ville diskutere en av mine påstander, at vi har mistet troen på fremtiden, at vi på ett eller annet tidspunkt bestemte oss for at verden er et farlig sted, at utfordringene er større enn vi klarer og at i handlingslammelsen vender vi oss til kjente løsninger, på nye problemer! Så, vi skalker lukene, bygge forsvarsverker, markere suverenitet rundt egne meninger, følelser, tomter, hytter, hus, leiligheter og tilhørende løsøre. Alt som har forsikringsverdi er tilsynelatende mer verdifullt enn alt annet. Er det bare fordi det lar seg omsette? En tvilsom ide. Selv vakler jeg mellom tvil og redsel. Alt for mange rundt meg har blitt overopptatt av det farlige, det som kan true lykken, den materielle overfloden, overskuddet, mitt og mine «ting». Mens i mine naive øyne er mennesket et lekent, kreativt og skapende vesen, ikke et usikkert, engstelig og sikkerhetsorientert kryp men hang til de rareste ting. Det er og bør være en forskjell på meg og Gollum!

09-gollum-og-tor

Gollum og foreleseren

Men jeg blir også påvirket. Det skal noe til å stå imot. Tørre å strekke fram labben for å møte andre mennesker. Innrømme at jeg tar feil. Stille seg laglig for hugg, som det heter. Innrømme at andre vet noe jeg ikke vet – og at de vet mye mer! Kanskje handler det mest om sårbarhet og ærlighet. Vi vet at vi skal være rettferdige, vende det annet kinn til og være gode. Vi vet at å gjøre gode gjerninger gjør oss godt. Dessuten var verden et mye farligere sted før. I middelalderen men også i forrige århundre. Men i de store bokstavenes tid virker det som om vi har mistet troen på fremtiden. Fremtidsoptimismen er antagelig det som kan hjelpe oss, meg og deg, ut av en tilstand dominert av frykt og misunnelse, begjær og mistro. Jeg gjør så godt jeg kan, selv om det av og til blir svært store (og høye) ord, og påstander fra Tor…

 

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Dum, dummere, dummest – impuls- og selvkontroll, lektor Haugnes

09dum-dummereLørdag og jeg oppsummerer ukas hendelser. Høstsemesteret er tre uker gammelt og jeg har kommet godt i gang. Det er mange ting å huske på, undervisning, møter, oppgaver og epost. Hektisk, men jeg har valgt det selv og trives godt med tilværelsen. Hver lørdag forsøker jeg å sette av tid til refleksjon over hendelser som har satt spor. Tanken er at jeg kan lære av hvordan jeg reagerer og dermed forbedre meg selv. Det er slett ikke alt som ender opp som et rop ut på verdens veven. Men en opplevelse fra uken som snart er over, klarer jeg ikke å bearbeide alene. Eller, jeg har brukt mye tid på å tenke på det som hendte allerede, nå kan blir det enda noen flere tanker. Jeg er ikke spesielt stolt av dette, mer flau over egen oppførsel og undrer meg fortsatt over at det går an.

Det hele skjedde i starten av en forelesningsøkt, eller i pausen mellom to, faktisk. Jeg var ferdig snakket om moral og utvikling av organisasjoner på 1700 tallet, da to studenter tok kontakt og lurte på om de kunne få lov til å verve noen nye medlemmer til en studentforening. Jeg er vanligvis ganske positiv til slike forespørsler, det vil si, jeg bruker å sjekke hva de skal, eventuelt si eller vise, denne gangen glemte jeg meg, kanskje fordi foreningen driver med noe jeg selv er opptatt av og har hatt glede av i mange år, egentlig hele oppveksten, faktisk. Både min bestefar, far og jeg selv har bedrevet og bedriver fortsatt dette på fritiden, uansett, det var ikke poenget.

Dumhet nr 1
Jeg burde ha stilt noen kontrollspørsmål før studentene slapp løs på sine medstudenter. Det var rundt 250-300 studenter i auditoriet som sammen med meg først ble utsatt for en video. Det er alltid et sjansespill. Dette var av den helt klart pinlige sorten. Intens partymusikk, unge menn som jekket og svingte ølflasker, korte klipp av pene jenter, som dekor. I og for seg ikke noe galt i pene jenter, men kombinasjonene –fest-fyll-og-eye-candy blir helt feil for meg, men jeg hadde latt de få lov, så jeg begrenset meg til noen lett hevede øynebryn. Noen i salen fniste. Jeg hadde blitt fersket. Noen i salen hadde skjønt at jeg angret.

Dumhet nr 2
Så åpnet den ene studenten munnen. En arrogant melding om at foreningen vurderte å ta imot søkere, men bare fra noen få, utvalgte linjer. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte. Jeg vurderte å gripe inn. Flertallet av studentene i denne klassen var ikke søkerberettiget til denne eksklusive gutte-klubben. En modig student rakk opp hånden og spurte representanten om dette. Svaret fra foreningens talsperson var som hentet ut fra en møllspist garderobe med middelalderemblem. Begrensningen skyldtes tradisjoner! Det var nok. Jeg klarte ikke holde meg. Jeg skrudde på mikrofonen min og løftet hånden. Minnet studentene om årstallet, 2016, at slikt elitistisk tullball burde de holde seg for gode til å holde på med, i det minste ikke stille opp i en sal full av studenter som ikke var søkeberettiget! Jeg burde ha gitt meg der. Jeg var opprørt. Jeg burde ha gått meg en tur ut av auditoriet, spist eplet mitt, drukket vann, trukket pusten og så startet på nytt. Men så fulgte dumhet nr 3:

De to studentene ruslet noe slukøret i retning døra, noe ble sagt, jeg oppfattet ikke riktig hva, men tente på alle plugger. Instinktivt plukket jeg med meg en bunke søknadsark som de hadde lagt igjen på kateteret, gikk etter studentene, som hadde forlatt auditoriet, åpnet døren og kastet papirene deres etter dem. Jeg sa noe også, noe jeg har glemt, eller fortrengt, men det var neppe særlig lurt eller veloverveid. Noe om at jeg ikke finner meg i slik nesevis, arrogant oppførsel og at de bør ta en prat med foreningen sin om dette er slik de er tjent med å holde på.

Sukk. Så skulle jeg altså fortsette forelesningen. Om utviklingen på 1850-tallet. Opptakten til den andre industrielle revolusjon. For en idiot. Hvorfor? Jeg hadde altså skjelt ut en student i full offentlighet. En ting er å kaste tusjer noe annet er å bruke mikrofonen. Jeg gjennomførte undervisningsøkten, faktisk ytterligere 3×45 minutter før jeg fikk satt meg ned å tenkt over hva som egentlig hadde skjedd. Studenten hadde i mellomtiden skrevet en epost om hvor upassende oppførselen min var. Jeg var ikke uenig. Jeg beklaget. Jeg skrev at jeg ikke helt vet hva det var som skjedde, men at kombinasjonen av at jeg ikke hadde kontrollert hvem og hva, innholdet og målet med presentasjonen samt at den blærete tonen alltid er en utfordring for meg. Arrogante mennesker slipper for lett unna. Det er tåpelig at jeg ikke bare trekker pusten dypt og lar de holde på. Det for pokker ikke min jobb å lære de oppførsel. Eller? Nei. Jeg fikk ytterligere en epost fra studenten. Han tok det ganske pent, men vil nok huske opptrinnet en stund. Jeg har ikke klart å glemme det. Jeg både angrer – men så angrer jeg ikke. Det surrer fortsatt i kålen. Dels er det moralisten i meg som minner meg om rollen min, at jeg må huske på at jeg er ansvarlig for hva jeg gjør. Så er det alle unnskyldningene. Den famøse videoen, tonen i budskapet, alkohol-fokuset, kvinnesynet, at jeg på Don Quijote vis skulle forsvare studentene «mine» de som ikke kunne søke på denne eksklusive gutteklubben med høy snobbefaktor. Dessuten er det omorganisering på jobben og antagelig noe mer stress enn jeg helt klarer å bearbeide. Jeg har rett og slett litt for kort og tørr lunte! Så, ferdig evaluert nå, og mandag morgen skal jeg skrive en epost til studentorganisasjonen, SBIO og beklage det inntrufne og at jeg heretter bare svært unntaksvis vil slippe til andre budskap, enn mine egne forsøk på faglig pirking og motivasjon av dagens håpefulle til å bli ansvarlige, bevisste medmennesker! Snakk om ironi, full tenning i dannelseskurset Bedriften på BI, i 2016. Sukk…

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Frykt, frustrasjon og ferie – sommerpause 2016.

06-sommer2016-3Det er sommer i lykkelandet og folk flest, høyskolelektorer inkludert logger (delvis) av og tar en pust i bakken. I trafikken er det merkbart bedre flyt. I nærbutikken min likeså. Forleden kveld tok jeg en tur til IKEA (Furuset) overbevist om at dette ville bli et effektivt handle-stunt. Men der var det alt annet enn sommerferie. Så folkene er her, men åpenbart ikke der de er i hverdagene. Så om du var i tvil, dette lille sommerkåseriet handler som ellers, mest om meg og mitt.

Jeg liker hverdager. De krever rutiner jeg må forholde meg til. Enkle gjennomførbare mål, men også små utfordringer som må løses, eller prokrastineres. I tillegg utsettes jeg for alle de fryktelige påminnelsene om at verden er uberegnelig, vond og vanskelig. Det er et evig jammer. Fra morgen til kveld og om natten med, om jeg ikke får sove og er så dum at jeg berører «smart-telefonen» 😦

Sånn sett er sommer(feri)en en interessant periode. Altså, med tanke på at vi skal slappe av, ta ferie, dog ikke helt avskåret fra den ville verden vi lever i, og som noen føler for å oppdatere oss på. Nå mangler det aldri på utfordringer, problemer eller katastrofer, ei heller denne sommeren. For oss alle mener jeg. De stakkars journalistene som må/vil jobbe gjennom sommermåneden, jobber hardt og målbevisst for å grave opp de mest horrible uhyrligheter, slik at vi bevarer fornemmelsen av (litt) unntakstilstand. Om det ikke skjer noe fælt, en skuddveksling, et terrorangrep, en togavsporing eller en naturkatastrofe så finner de garantert noe. Voldsepisoder og trafikkulykker, hoggorm, maneter, ulv og flått løftes regelmessig opp og fram i vår bevissthet. Det samme gjør antallet arbeidsledige, i eller utenfor oljesektoren. Den Europeiske Union står i fare for å gå i oppløsning etter «Brexit». Engelske banker og valuta kan få en alvorlig knekk. Faren for Zika-viruset er ennå ikke avblåst og kreft kan vi selvsagt alltids få dersom vi er for mye ute i den livsfarlige solen. Om vi er for mye inne også, men det er selvsagt selvvalgt og da litt mindre sexy som frykt-dopamin. Nylig leste jeg om at den usynlige permafrosten var i ferd med å slippe taket! Smak på setningen: «Den usynlige permafrosten» (og les gjerne artikkelen med egne øyne). Vanskelig å identifisere med sikkerhet, forteller forskerne. Fjellsider og andre steinblokker vil kunne slippe taket fordi det «usynlige limet» går i oppløsning. «Mannen» får (antagelig ganske så brysomme) konkurrenter, og best av alt, det blir langt flere som kan føle litt på engstelsen av å bo under en tung stein! Mer frykt og usikkerhet fordelt ut over hele steinrøysa! Herlig.

Det finnes heldigvis mange ulike kanaler å publisere frykten sin i. Jeg mener ikke å bagatellisere noen av disse (viktige) tingene, det er bare at jeg trenger en pause nå. Jeg skal ta ansvar selv. Ironisk nok gjennom å skrive om det. Så plutselig, etter en alt for kort periode, når jeg nesten har blitt vant til et mye saktere tempo, er det tilbake på jobb igjen. Nye oppgaver, og jeg forventer at de skal være ganske like de jeg hadde i fjor, men også noen helt nye, om jeg fortsatt har en jobb da? Det kan jeg jo aldri med sikkerhet egentlig vite i disse «omstillingstider«.

Og går det nedover? Gjør det egentlig det? Nja. Det blir vel opp til hver og en av oss. Så ikke la deg lure. Pass på deg selv og dine og ha en best mulig (sommer)pause. Skulle du få abstinenser etter et par dager med instant familie, mygg, knott, campingturister, fritid og uvante arbeidsoppgaver, klikk deg innom rikskringkasterens minutt for minutt dekning av steinen i Møre og Romsdal. Den detter ned. En eller annen gang.

GOD SOMMER 🙂

06-nrk-mannen-minutt-for-minutt

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

En kort BI-oppsummering fra NM for studentbedrifter 2016

activent

Activent SB viser muskler og glede under NM for studentbedrifter 2016

For syvende år på rad arrangerte Ungt Entreprenørskap Norge nasjonal finale for studentbedrifter hos NHO på Majorstua i Oslo. 24 studentbedrifter(SB) var plukket ut til å representere seg selv og utdanningsinstitusjonen sin. Oslo stilte med 8 SB’er og av disse var hele 4 fra Handelshøyskolen BI.

Activent SB

Independente SB

Krydderiet SB

Happy Norwegian SB

Det ble to innholdsrike dager, onsdag 8/ og torsdag 9/6. Opplegget til Ungt Entreprenørskap er meget bra og deltakere, jurymedlemmer samt ansatte og besøkende hos NHO, fikk oppleve mye kunnskap, energi, skapervilje og glede.

finale

Finalen og rett før vinnerne utropes

Vinnerne ble Indago SB fra Høgskolen i Sørøst-Norge og HavTekk SB fra NTNU i Ålesund. Begge teamene fikk billetter til EM i Bucuresti i sommer.

Våre SB’er gjorde en kjempejobb med å presenter seg og ta til seg innspill for videre satsning. At vi ikke vant noen priser gjør at konkurranseinstinktet til læreren er tent, for neste års NM. Det viktigste er imidlertid ikke å vinne slike konkurranser, men å komme seg videre. Øke troen på egen idé og styrke teamet, slik at studentbedriften kan bli en ordinær bedrift, gjerne en erstatning for deltidsjobben som mange studenter har. Mine to gode kollegaer Martin Uteng og Fredrik Christensen fra kommunikasjonsavdelingen var tilstede begge dagene og har laget denne fine oppsummeringen av NM for studentbedrifter med BI-briller (lenke i bildet)

happynorwegians

… og bakom-bildet, foto av fotografene…

foto-av-fotografene

Fredrik og Martin 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Innovasjon, politikk, god stemning og drømmer 2.0, – etter Innovasjonstalen 2016

På en av årets til nå varmeste ettermiddager inviterte Innovasjon Norge, Norges Forskningsråd og SIVA til «Innovasjonstalen 2016». Det ble en klam affære. Fullt hus, pent kledte borgere og svært god stemning. Mye klemming og bekreftelser av sosiale relasjoner. Etterpå var det pølser og brus i Innovasjon Norges hus. Tilbake til «talen». Først måtte vi reise oss for kronprinsen. Han (følg)er med, Haakon Magnus. På første rad, sikkert nikkende og bifallende om at omstilling og endring må til. Mon tro hva han tenkte der han satt. Hvem som skal egentlig endre hva? Han som i egen person representerer noe svært bestandig, men det er et annet innlegg, en annen gang.

Showet (eller konferansen, som den alltid utmerkede Anne Grosvold ledet, sa at det var) varte i nøyaktig 2 timer. Tiden gikk ganske fort. Ganske, fordi jeg var spent på hva som kom til å bli presentert utover de seks hovedpunktene som allerede var presentert i morgennyhetene. Dernest hadde jeg planlagt å gjennomføre en enkel, men unøyaktig ordtelling. Jeg var slumsete og klarte bare nesten å holde fokus. De tre foredragene ble utfylt av gode, kort videointervjuer. Dessuten var Bjørnstjerne Bjørnson innom. I det hele, mange inntrykk.

innovasjonstalen2016-god stemning

«Innovasjonstalen 2016», god stemning!

Arvid Hallén i Forskningsrådet var selvfølgelig opptatt av å vise fram satsningen på forskning (og skattefunn!). Trønderen Espen Susegg fra SIVA fremholdt deres imponerende distriktsvennlige rammeverk for kunnskaps- og virkemiddelspredning. Til slutt var det lederen for Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth. Hun er entusiastisk og energisk, Anita. Det skal hun ha. Presentasjons teknisk leverer hun med engasjement og overbevisning. Jeg er jo over gjennomsnittlig opptatt av slikt. Innholdet er også interessant, men samtidig litt vanskelig å få tak i.

drommeloftet20

Jeg liker godt forsiden av Drømmeløftet 2.0

Innovasjon Norge har altså samlet inn innspill til en ny retning for landet! Jeg har lastet ned og sett gjennom dokumentet. Ambisjonen er «hvordan ta Norge fra særstilling til omstilling, til en ny særstilling». Jeg tror ikke jeg ville ha anbefalt dette som en problemstilling til en gjennomsnittlig bacheloroppgave. Den er svært ambisiøs og full av uklarheter. Så nå var det plutselig høyskolelektoren som kremtet. Grunnen til det er nok at jeg er midt i sensurperioden så problemstillinger har jeg et nært om lett anstrengt forhold til akkurat nå. Rapporten bygger på et imponerende underlag, «lytteposter» som Anita så fint omtalte det. 84 møter med mer og over 3500 deltakere, da blir det fort generaliseringer. Det er kanskje det jeg finner vanskeligst med det hele. At dette er det umulig å ikke være uenig i! Derfor er det heller ingen oppskrift for noe nytt, bare en sammenfatning av viktige men – beklager, selvfølgeligheter. Men så aner jeg at intensjonen er politisk og ikke minst selvrettferdiggjørende, slik at virkemiddelapparatet består, gjerne styrkes. Det siste er helt klart viktig, både å belyse og diskutere.

innovasjonstalen2016-ord-by-torMen tilbake til Innovasjonstalen. Jeg talte altså. Sentrale ord. Eller, det jeg antok kom til å bli de sentrale ordene.  Jeg hadde sett for meg at det kom til å handle om omstilling, innovasjon og forskning, kanskje noe miljø, klima og teknologi, men jeg hadde aldri gjettet at det oftest brukte ordet, igjen med svært mange forbehold for unøyaktigheter, var Norge! (og da har jeg ikke talt med egennavnet Innovasjon Norge)

Som om vi alle trengte en påminnelse om at det er oss det gjelder!?!? Jeg ble veldig betenkt. Har jeg (igjen) misforstått noe helt sentralt? I så fall vil jeg gjerne at du opplyser meg. Jeg dristet meg til et foto av den gode stemningen på scenen (se over) og har ellers latt meg inspirere til en liten skisse av selvorienteringen. Polvotten 2.0. Nå i global oppvarmingsbeskyttelsesglass.

look to oss

Det er svært mye vi som nasjon, altså Norge kan, bør, må og trenger… (fritt fra Drømmeløftet 2.0) Så vi får starte med oss selv. Hver kvinne og mann sine drømmer og fortolkninger av «omstillingen», så kan det hende det blir både forskning og innovasjon av det, etter hvert.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized