Klokken er stilt på sommertid. På kort tid er det blitt mye lysere. Optimistiske knopper har begynt å strekke på seg. Avdekker at alt våkner til liv i år igjen. Men det er også noe annet enn vår-luft som blåser over landskapet. Endringsvinden. Eller, ønsket om at noen kan svare på de vanskelige spørsmålene: Hva skjer med arbeidsplassene, næringene og følgelig samfunnet? Hvem skal gjøre hva og hvordan skal endringene organiseres? Mange mener noe om disse tingene. Jeg burde sikkert ikke, men jeg gjør også det. Denne uka var jeg invitert til et kuriøst kick off i Lier. Der landsbygdas besteborgere, politikere og næringsliv var samlet. Noen eksterne gjester også. En av disse ankom sent. Han ble plukket opp på stasjonen rett utenfor Lier-tunnelen og fraktet per bil til en imponerende gjestegård, med eget gårds-bryggeri og spennende arkitektur. Oppdraget denne ettermiddagen, etter kontortid, var å både informere, motivere og inspirere – om (lokal)innovasjon og sånn.
Panelet, opplyst i grønt, håpets farge. Etter debatten mingling og foredrag om innovasjon og sånn…
Klokka passerte 18:00, etter en debatt hvor panelet i motsetning til meg, visste svært godt hvordan dette lokalsamfunnet fungerer. For det gjør jo ikke. Så var det min tur. Jeg prøvde meg med noen enkle, norske (og dessverre også et par utenlandske) definisjoner på hva innovasjon er, noe nytt, som er nyttig og kan nyttiggjøres. Videre til utfordringen med at vi lett foreldes til å tro at en vellykket «gründer» er alene, en skikkelig helt, og at det gjerne er en mann! Jeg rotet det antagelig til med floskelen om den forundrede kvinnen bak en hver «suksessrike» gründer-mann i media. I tillegg ble det litt enkel perspektivtrening og litt pirking i identitet. Lokal stolthet. Postnummer-gravitasjonskraften er sterk i polvotten (nok en upresis metafor for lykkelandet). Det fungerer alltid. Et sjansespill selvsagt. Men jeg har selv vokst opp på et lite sted, mindre enn Lier, så jeg innbiller meg at jeg klarer å identifisere meg med- og motkrefter for endring.
For det kommer endringer. Enten vi vil eller ikke. Det har bare så vidt begynt. Men jeg kamuflerer ikke det som skjer i det intetsigende, men tilsynelatende ufarlige: «omstilling». Jeg mener det er mer riktig å beskrive endringene som kommer som «en voldelig demontering av det bestående», fritt etter Joseph Alois og Schumpters første nedtegnelser av entreprenørskapet rolle i økonomien (1911). Vi er dårlig forberedt på noe slikt, selvfølgelig. Det rokker ved alt vi tenker på at skal og kommer til å bestå. Dessuten er det alltid mye bedre å snakke om endringene – til nød organisere og informere. Det kreves både mot og nysgjerrighet om noe nytt skal oppstå. Min gode kollega Thomas Hoholm har lært meg at det er nyttig å se etter tre ulike «typer» for vellykket samfunnsendring: Noen modige politikere, noen gründere i tillegg til noen kunstnere –de som utfordrer oss til å se smått som stort på nye måter. På vei ut (eller inn) av Lierbygda ligger Hegg skole. En hver tilreisende som er observant, helst passasjer og ikke sjåfør, vil kunne få øye på utsmykningen rundt skole- og kulturscenen og dermed trekke konklusjonen, som meg, at i denne bygda er det håp!
Kilde: kibkunst.no/hegg14-1280×853
Det samme kan neppe sies å gjelde for den halv-rabiate høyskolelektoren, med så mange spissformulerte meninger og åpenbare impulskontrollproblemer… Men oppdrag og (lokal innovasjons-)pirking utført!
En høyskolelærers bekjennelser 