Jeg ertet på meg en kar rett før påskehøytiden. Ikke for noe jeg hadde planlagt å provosere med, som vanlig nær sagt, men for en noe improvisert harselering av et av verdens mest brukte og etter min mening dessverre misbrukte dataverktøy, PowerPoint.
Jeg øver for tiden på noe som er ganske vanskelig, formidle uten hjelpemidler, noen bilder kanskje, ellers bare meg, gjerne en tavle da, om det finnes en sånn, snart antikvarisk gjenstand tilgjengelig. Det hender jeg forteller mottakerne at dette blir en PowerPoint-fri økt. Jeg gjør det av flere grunner. Dels trenger jeg å styre tempoet, altså framdriften men så gir det meg også muligheten til å følge enda bedre med på mottakerne, i dette tilfellet et publikum i nær sagt alle aldre, pakket sammen i et stort auditorium.
Tilbake til opplevelsen. Jeg hadde gjort meg ferdig med litt faglig formidling om innovasjon, endringer og sånn, rent analogt med en tusj(!) og spissformulert at de som sverger til PowerPoint ikke har like stor sjanse til å gjøre inntrykk, dermed bevege, som de som ikke gjør det. Faktisk dømte jeg hele verktøyet død og begravet. Jeg tror nemlig på at formidling generelt er i stor, dramatisk endring. Det er et tidsspørsmål før vi hele gjengen sitter å ser på pent redigerte multi-videoer, med tekst og dermed blir de få gangene vi blir utsatt for levende medmennesker på en scene, som skal kommunisere et budskap, et antikvarisk avbrekk fra korte faktabaserte sentralstimulerende, glatte men alt mer effektive presentasjoner. Ja, det vil ta noe tid og kanskje er det (som vanlig) alt for bombastisk, men målet mitt er sjelden å få anerkjennende nikk fra alle tenkelige besserwissere, jeg må liksom pirke og plage folk. Det er en skade jeg har, dels fordi jeg vet at alt for mange jobber med det motsatte – si det som er «riktig», gjerne underholde, men i mindre grad forsøke å påvirke hvordan – og dermed hvorfor du, mottakeren tenker som du gjør om det som skjer rundt oss. Provokasjon som formidlingsform, jeg får noen venner – men også noen som ikke liker det jeg driver med. Det er sånn det er.
Reaksjonen fra denne episoden har fått meg til å tenke gjennom hele påsken. Det er jo bra, selvrefleksjon og ransaking i høytiden må jo gi et lite plusspoeng? Men så hadde jeg vært frisk i svarene, omtrent slik var dialogen vår:
Han: Du tar feil når det gjelder PowerPoint, det kommer ikke til å dø
Jeg: Vel, jeg står ved det jeg sier, jeg har større kontroll på formidlingen min uten, dessuten er det mer effektiv tidsbruk for alle!
Han: Jeg er veldig i uenig, dessuten tipper jeg at du ikke kan PowerPoint
Jeg: Jeg er bedre enn deg – jeg har brukt det mye og lenge, helt siden tidlig 1990-tall
Han (alt mer alterert over mitt arrogante tilsvar) Jeg jobber med IT og er garantert bedre enn deg. Du tar feil!
Så snudde han og gikk. Var jeg nettopp blitt utfordret i en PowerPoint-duell? I så fall hvordan skal vi gjøre dette?
Men jeg er lite interessert i å duellere. Jeg er mer overrasket over at jeg ikke lærer, «la meg flat» og lot fyren få «rett» slik alle høflighets-kodekser tilsier. Jeg må ha tenkt denne tanken hundrevis av ganger; Tor ikke fornærme folk som tar direkte kontakt, de vil som regel gi deg en slags velmenende tilbakemelding. Ofte er det overfølsomme akademikere, ledere eller politikere med ømme tær, for ikke å glemme de som reagerer på ordforrådet (eller mangel på?) og på egenhånd gjerne representerer både Gud, det gamle og det nye testamentet, et par salmevers eller andre samfunnsbærende autoriteter. Jeg har en merkelig samling av folk som ikke liker det jeg gjør. Men får det meg til å slutte å stille spørsmål og utfordre og pirke? Jeg kan ikke love det. Jeg legger en ny reaksjon til refleksjonsloggen, eller bloggen, for første gang klarte jeg å provosere noen for noe jeg ikke gjorde – det er ikke dårlig.
En høyskolelærers bekjennelser 
Tilbaketråkk: The Serum experience | En høyskolelærers bekjennelser
He-he. Takk for tilbakemeldingen Geir. Først tenkte jeg å si «nei» (-du tar feil…), bare på trass, men du har jo selvfølgelig rett. Hver formidler må finne sin stil – og bruke sine hjelpemidler. Likevel mener jeg at flere bør vurdere hvordan de bruker PowerPoint. Blogginnlegget er som mye annet jeg driver med satt på spissen…
Jeg holder fram, takk til deg Eirik. Invitasjon til kaffe-prat, på nordmenns vis er sendt.
Er det spørsmål om Powerpoint eller ikke Powerpoint da? Det er vel i hvilken grad du lar det være deg eller verktøyet som styrer prosessen som er avgjørende? Hvis Powerpoint f.o.f. er en hjelp til å holde struktur (noe mange foredragsholder mer enn gjerne kan bli bedre på) og et lager for eksempler, er det et hav av muligheter til å gjøre seg selv til hovedkommunikator. Ja, man kan være skuespiller og standupkomiker også med Powerpoint.
Forstår godt at du ble provosert, jeg. «Dette har du ikke peiling på» er jo en klassisk triggersetning, og det var vel også vedkommedes hensikt. Når folk en sjelden gang velger å gå denne veien istedenfor å komme med vennlig og konstruktiv kritikk, er det ikke fritt for at jeg også faller for fristelsen til å bli spydig…
I likhet med deg sverger jeg til Powerpointfrie foredrag, og har fått mange tilbakemeldinger på at det er en av grunnene til at jeg blir bestilt. Du nevner noen gode grunner til å ikke bruke Powerpoint, de er jeg helt enige i. Det som for meg er blitt viktigst i årenes løp er imidlertid den langt bedre personlige kontakten jeg får med publikum når jeg kun har blikket på dem og de kun har blikket på meg.
Ikke bare føler jeg at jeg får mer igjen som menneske på denne måten, men jeg får jo også en mye klarere forståelse av dynamikken i gruppen jeg står foran. Den varierer veldig, avhengig av alt fra alder og størrelse til tidspunkt på døgnet. For en tid tilbake hadde jeg f.eks. en forelesning som kom på tampen av en flere dagers konferanse. Jeg var alt som sto et par hundre (la oss si det slik) slitne deltakere og lunsj og hjemreise.
Dynamikken i den forsamlingen var VELDIG ulik dynamikken i den kompakte ledergruppen jeg foreleste for tre dager før, for å si det mildt. Men nettopp fordi jeg ikke er bundet til Powerpoint eller et manuskript blir det mulig for meg å ta hensyn til dette. Endre vinkling, form, tempo og toneleie. Det Powerpointgjengen kanskje ikke helt forstår, er at forelesere av din og min type rent metodisk står langt nærmere skuespillere og standupkomikere.
Så hold frem som du stevner, Tor. Og si fra hvis du har lyst til å ta en kaffe en dag. Jeg tror vi har litt å prate om både på dette feltet og andre. 🙂