En dristig gjeng ved Nordlandssykehuset i Bodø hadde invitert meg til å dele tanker og erfaringer om muntlig formidlingsteknikker, altså prating for folk. Sånt må man jo takke ja til. En hel dag var satt av, med registrering halv ni, oppstart klokken ni og ferdig klokka tre. Oppmøtet var godt, rundt hundre ansatte fra ulike profesjoner og aldre, satt i pene rader for å få konkrete tips og råd. Påfyll til sin pedagogiske verktøykasse. Dette begrepet har jeg lånt av min kollega Nina Ronæs. Som opphavskvinne fortjener hun ikke bare å bli nevnt, men også ros for alt det imponerende arbeidet hun deler.
Tilbake til Bodø. Jeg ble fortalt at det var stor interesse for dette og at arrangementet raskt hadde blitt fulltegnet. Mange i salen bekreftet at de selv var kursholdere, altså kursing av kursholdere. Jeg hadde ventet noe større skepsis til en østlending i småsko og manglende impulskontroll, men det gikk overraskende bra. Jeg registrerte både latter og notatskriving samt viktigere; God deling av egne erfaringer mellom deltakerne.
Inger Simonsen ønsket velkommen til kurs i Festsalen…
Jeg hadde forberedt meg godt, digitalt og analogt. Kjøpte til å med en ny liten notatblokk for anledningen og brukte tiden på reisen nordover til å gå gjennom alt en gang til for å lage en komprimert oversikt over tema og innhold. Det siste er viktig. Gå gjennom opplegget i detalj slik at når – ikke om – teknikken svikter, eller noe annet uforutsett skjer, og det skjedde selvfølgelig noe her også, så mister du (eller denne gangen jeg) ikke fatningen. Med så mange i salen må du være trygg på deg selv og leveransen din, selv om prosjektoren slutter å virke – eller som nå, en pulserende ulyd, høy og ubehagelig tvang oss til to ikke planlagte pauser og ditto tilkalling på teknisk AV-ekspertise!
Snikbilde av mannlig teknisk AV-ekspertise, lett gjenkjennelig kledd «in black»
Det mest smertefulle var at jeg måtte jeg avstå fra å bruke pausemusikken min. Ikke at vi kunne bevise at dette var en feilkilde, men til slutt tok jeg ikke sjansen. Så de to siste pausene, der jeg trengte det som mest, litt ekstra lyd-energi-påfyll, måtte jeg jobbe med stillheten og heller forsøke å samle så mye krefter som mulig «uten».
Målet for dagen var å presentere de tre fasene; forberedelse, gjennomføring og evaluering. Et kretsløp for en formidler. En struktur for kontinuerlig refleksjon og forbedring. Etter utallige små historier og praktiske anekdoter om PowerPoint og fysiske forhold som rom-, tid og leveranser, avsluttet jeg med en ambisiøs bolk om hvordan bli budskapet. Målet er å ha stor nok selvtillit og trygghet til å prøve, så autentisk som mulig, å nå fram til medmenneskene dine, på en måte som passer for deg!
Demonstrasjon (og lek med) antikvarisk hjelpemiddel, med orange ledning!
Om å glede seg…
Til slutt, som en avslutning på programmet overrasket jeg «vertinnen», gode Inger Simonsen, som hadde invitert meg, gitt meg så fin mottakelse og brief blant annet fortalte at hun som barn hadde vært på juletrefest i Festsalen… Jeg hadde nemlig vært på oppdagelsesferd bak forhengene oppe på scenen og funnet et fiks ferdig, pyntet og klart juletre… Inger lukket øynene (en av kollegene passet på) så løftet jeg opp den elektriske skjermen og avduket herligheten. Latter og god stemning. For det handler om felles opplevelser gjennom å skape noe sammen. Alle som var der har sikkert sin oppfatning av hva de kan ta med seg videre og hva som var mindre relevant, til verktøykassen og egen formidlings-stil. Jeg håper å bidra til at alle våger litt mer– gir litt mer av seg selv i møte med omgivelsene. Med godt humør og mindre selvhøytidelighet vil de fleste tilgi deg om ikke alt er helt 100% perfekt og «riktig». Lykke til!
Tor og Inger ønsker deg en riktig god jul – hele året!
En høyskolelærers bekjennelser 