Category Archives: Uncategorized

En dritt-sommer er snart over – endelig

nrk-oppslag-26juli2017

Nrk-oppslag 26.juli -17

Sommeren 2017 ble i følge oppslagene i nyhetene en gjennomgående dårlig sommer. Været var (stort sett) elendig. Kulde, vind, vann og regn dominerte. Mens de som tok til vingene, som de omvendte trekkfuglene vi er, opplevde skrekkelige ting der nede i Sør-Europa, med vedvarende varmebølger opp mot 50 røde grader. Selv om vi er at meget bereist folk, har neppe mange av oss tempererte nordboere denne rekkevidden på termostaten. Dessuten tok det fyr i den knusktørre utenlandske utmarka.  I ubehagelig nærhet til våre leide feriepalass og det midt i fellesferien. Mang en nordmann og kvinne ble intervjuet om forhold som er langt fra så rosenrøde som reklamen om sommervarme og ferietid lover. Om du var blant de heldige som kom både ned og hjem igjen uten problemer vel og merke. For basert på nyhetene fra sommeren 2017 har flyselskapet Norwegian nok en gang hatt enorme problemer. Hundrevis av folk flest har stått fram med sine klager, i alle tenkelige medier og kanaler. For ikke å glemme at når sannhetsvitnene har vitnet – så må det finnes en klagemur – helst en stokk og noen å pryle for denne utilgivelige dårlige leveransen av en opplevd rett – til å fly så billig at det er et sjansespill hele prosjektet, flyselskapet altså. Mitt lille på tampen av sommeren-innspill går til de eierne av (aksjer i) Bank Norwegian. Når denne gjengen har fått talt opp alle pengene de har tjent på folks kredittfinansierte ferie, så burde de vurdere et virtuelt klagenettsted. Gjerne reklamefinansiert. Pay pr sjikane. Jo mer krenkende jo dyrere. Ikke utenkelig at det kan finansiere en flyger eller to til neste år. Hvem vet. Jeg foreslår drit.no (men det domenet er det allerede noen som eier, jeg har sjekka). Enn så lenge får Facebook og kommentarfeltene duge. Er jo en del dritt der også, når jeg tenker meg om…

Jeg hadde tenkt å la den fortsatt pågående flyktningestrømmen være ukommentert. Som den stort sett har vært i våre norske sommersløvede medier. Det skyldes antagelig at det er færre som kommer hit. Lykkejegere altså. Dessuten er det snart valg. Nok en gang fremstår hele vår politiske elite som medieyndlinger, de utfordres på radio og tv til alt mer tabloid politikk-pitching. Jeg er ikke spesielt imponert, men erkjenner at det må være vanskelig å være politiker i dag. Alle har forventninger om en Quick Fix på alt mer kompliserte utfordringer. Det vi sårt trenger og håper på er noen modige politikere, noen som klarer å nå gjennom med noen reelle nye løsninger, nå som vi antagelig befinner oss øverst på den økonomiske kremkaka – riktignok svært forgjelda, om vi skal ta i betraktning den lånefinansierte boligmassen vår. Dessuten er disse migrasjonsproblemene ingen «nyhet». Vi har strengt tatt gjort vårt. Norske skip og folk gjør og har gjort en «heltemodig» innsats i Middelhavet. Det har alle fått med seg. Dessuten er det alltid best å hjelpe de «der de er». Vi kan konkludere med at vi stort sett har blitt forskånet for utfordringene de har i Hellas, Sør-Italia og Spania med de unge «afrikanske lykkejegerne» som ofrer livet for å komme seg nordover, uten å ta hensyn til at vi trenger ferie. Jeg er litt skuffa merker jeg. For det kunne i det minste gitt oss en plagsom påminnelse om at vi er blant de svært, svært privilegerte. Ikke at jeg tror på noen varig endring i holdninger, verken her hos oss eller til folk som ikke er like privilegert som deg og meg.

Dessuten har utlendingene begynt å føle at det nærmer seg smertegrensen for utenlandske turister. Det skjer ironisk nok samme år som FN har utpekt som FNs internasjonale år for bærekraftig turisme! Selv oss hyggelige, velmenende norske er i ferd med å bli uglesett. Et herlig utrykk. Selv om det antagelig er litt slemt mot ugla. I følge utlendingene er vi som gresshopper. Vi tar beslag på, tramper ned, kjøper og legger øde. Ingen fastboende håndverker skal ha være vår nabo, der nede i ferieparadiset vi har valgt oss, dels på slump, dels for å ha et sted å plassere pengene våre. For vi investerer tross alt i verdiskapning og vekst. Rentenister som vi er. Altså gresshopper.

Bilde fra Palma de Mallorca, «gå hjem»!
tourist-go-home-2016

Bildet og artikkelen er i fra i fjor, men har fått nytt liv i år, i flere land og med oppfølgende saker om turister som ser på seg selv som langt mer integrert enn de øvrige (charter-)turistene.

Noen favoritter fra buketten som omtaler et økende problem fra sommeren 2017:
Expressen
Aftenposten (bak betalingsmuren)

Her hjemme har det også kommet klare signaler om at trykket øker og faktisk at vi har fått føle på at det er fysisk fullt! Overskriften «Søppelet flyter i Lofoten» gjorde meg opprørt.

I dag, 26.juli, ble denne, relativt enkle løsningen presentert. Skatt for bruk. Blir spennende å se om denne saken kan bli en aktuell sak for det forestående Stortingsvalget?

Jeg er kvart Nordlending(!) og derfor følger jeg alltid ekstra med når det skrives negativt om perlen av natur og kontraster. En million turister, med bobiler, sykler, moped, vannskutere, kajakker, telt, primus og dårlige søppelsorteringsvaner har ført til at de som har ivret for markedsføringen av destinasjonene har ymtet frempå at vi bør tone ned markedsføringen av Lofoten. Ja, vi kan for eksempel sende turistene et annet sted dersom de først kommer opp hit på besøk. Fascinerende tanke. Hvilke muligheter. Inspirert av NRKs sommer-tog (på skinner som bare delvis fortsatt frakter folk!) kan vel innlandet framstå som et alternativ? Det er god plass langs Glomma og mang en severdighet. Vann og vakkert, om noe monotont kulturlandskap (les skog), ville dyr: Ulv, gaupe, elg, mår og et og annet tungt bevæpnet jaktlag (i en ombygd Toyota Safari LandCruiser med ekstra lyskastere og skyteluke). Skogbruksmuseet på Elverum. Festningen på Kongsvinger. Magnor glassverk. Montebello camping. Millioner av mygg og knott gleder seg og ønsker velkommen. Når alt kommer til alt vil dessuten avføringen bak steiner og i groper i nord bli synlig bare en liten stund utover den korte høsten. Til den stivner og blir dekket av snø.

På toppen av all møkka ble det trukket frem en (bruks?)kunstner som lager smykker av avføring. Fra mitt halvpåskrudde feriemodus arkiverer jeg fire uker med #dritt og vender blikket mot høstsemesteret. Snart er det på’n igjen. Jeg gleder meg. Det er alltid spennende å møte de nye håpefulle studentene, men også de som kommer tilbake fra ferie og tenker at nå, dette semesteret skal jeg jobbe hardere, mer målbevisst og jammen utfordre den tvilsomme, alt grånende foreleseren fra innlandet.

torh-juli-2017

Sommerhilsen fra under parasollen, juli 2017

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Presentasjonsteknikkurs på et sykehus, med praktiske eksempler, pekestokk, overhead, fingerdukker og godt humør!

En dristig gjeng ved Nordlandssykehuset i Bodø hadde invitert meg til å dele tanker og erfaringer om muntlig formidlingsteknikker, altså prating for folk. Sånt må man jo takke ja til. En hel dag var satt av, med registrering halv ni, oppstart klokken ni og ferdig klokka tre. Oppmøtet var godt, rundt hundre ansatte fra ulike profesjoner og aldre, satt i pene rader for å få konkrete tips og råd. Påfyll til sin pedagogiske verktøykasse. Dette begrepet har jeg lånt av min kollega Nina Ronæs. Som opphavskvinne fortjener hun ikke bare å bli nevnt, men også ros for alt det imponerende arbeidet hun deler.

Tilbake til Bodø. Jeg ble fortalt at det var stor interesse for dette og at arrangementet raskt hadde blitt fulltegnet. Mange i salen bekreftet at de selv var kursholdere, altså kursing av kursholdere. Jeg hadde ventet noe større skepsis til en østlending i småsko og manglende impulskontroll, men det gikk overraskende bra. Jeg registrerte både latter og notatskriving samt viktigere; God deling av egne erfaringer mellom deltakerne.

IMG_3642

Inger Simonsen ønsket velkommen til kurs i Festsalen…

Jeg hadde forberedt meg godt, digitalt og analogt. Kjøpte til å med en ny liten notatblokk for anledningen og brukte tiden på reisen nordover til å gå gjennom alt en gang til for å lage en komprimert oversikt over tema og innhold. Det siste er viktig. Gå gjennom opplegget i detalj slik at når – ikke om – teknikken svikter, eller noe annet uforutsett skjer, og det skjedde selvfølgelig noe her også, så mister du (eller denne gangen jeg) ikke fatningen.  Med så mange i salen må du være trygg på deg selv og leveransen din, selv om prosjektoren slutter å virke – eller som nå, en pulserende ulyd, høy og ubehagelig tvang oss til to ikke planlagte pauser og ditto tilkalling på teknisk AV-ekspertise!

IMG_3645

Snikbilde av mannlig teknisk AV-ekspertise, lett gjenkjennelig kledd «in black»

Det mest smertefulle var at jeg måtte jeg avstå fra å bruke pausemusikken min. Ikke at vi kunne bevise at dette var en feilkilde, men til slutt tok jeg ikke sjansen. Så de to siste pausene, der jeg trengte det som mest, litt ekstra lyd-energi-påfyll, måtte jeg jobbe med stillheten og heller forsøke å samle så mye krefter som mulig «uten».

Målet for dagen var å presentere de tre fasene; forberedelse, gjennomføring og evaluering. Et kretsløp for en formidler. En struktur for kontinuerlig refleksjon og forbedring. Etter utallige små historier og praktiske anekdoter om PowerPoint og fysiske forhold som rom-, tid og leveranser, avsluttet jeg med en ambisiøs bolk om hvordan bli budskapet. Målet er å ha stor nok selvtillit og trygghet til å prøve, så autentisk som mulig, å nå fram til medmenneskene dine, på en måte som passer for deg!

Demonstrasjon (og lek med) antikvarisk hjelpemiddel, med orange ledning!

Om å glede seg…
Til slutt, som en avslutning på programmet overrasket jeg «vertinnen», gode Inger Simonsen, som hadde invitert meg, gitt meg så fin mottakelse og brief blant annet fortalte at hun som barn hadde vært på juletrefest i Festsalen… Jeg hadde nemlig vært på oppdagelsesferd bak forhengene oppe på scenen og funnet et fiks ferdig, pyntet og klart juletre… Inger lukket øynene (en av kollegene passet på) så løftet jeg opp den elektriske skjermen og avduket herligheten. Latter og god stemning. For det handler om felles opplevelser gjennom å skape noe sammen. Alle som var der har sikkert sin oppfatning av hva de kan ta med seg videre og hva som var mindre relevant, til verktøykassen og egen formidlings-stil. Jeg håper å bidra til at alle våger litt mer– gir litt mer av seg selv i møte med omgivelsene. Med godt humør og mindre selvhøytidelighet vil de fleste tilgi deg om ikke alt er helt 100% perfekt og «riktig». Lykke til!

DSC_4006

Tor og Inger ønsker deg en riktig god jul – hele året!

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

PowerPoint er oppskrytt og misforstått- og nå er jeg utfordret til en PowerPoint-duell!

Jeg ertet på meg en kar rett før påskehøytiden. Ikke for noe jeg hadde planlagt å provosere med, som vanlig nær sagt, men for en noe improvisert harselering av et av verdens mest brukte og etter min mening dessverre misbrukte dataverktøy, PowerPoint.

powerpoint-vs-tavle-3

Jeg øver for tiden på noe som er ganske vanskelig, formidle uten hjelpemidler, noen bilder kanskje, ellers bare meg, gjerne en tavle da, om det finnes en sånn, snart antikvarisk gjenstand tilgjengelig. Det hender jeg forteller mottakerne at dette blir en PowerPoint-fri økt. Jeg gjør det av flere grunner. Dels trenger jeg å styre tempoet, altså framdriften men så gir det meg også muligheten til å følge enda bedre med på mottakerne, i dette tilfellet et publikum i nær sagt alle aldre, pakket sammen i et stort auditorium.

powerpoint-vs-tavle-2

Tilbake til opplevelsen. Jeg hadde gjort meg ferdig med litt faglig formidling om innovasjon, endringer og sånn, rent analogt med en tusj(!) og spissformulert at de som sverger til PowerPoint ikke har like stor sjanse til å gjøre inntrykk, dermed bevege, som de som ikke gjør det. Faktisk dømte jeg hele verktøyet død og begravet. Jeg tror nemlig på at formidling generelt er i stor, dramatisk endring. Det er et tidsspørsmål før vi hele gjengen sitter å ser på pent redigerte multi-videoer, med tekst og dermed blir de få gangene vi blir utsatt for levende medmennesker på en scene, som skal kommunisere et budskap, et antikvarisk avbrekk fra korte faktabaserte sentralstimulerende, glatte men alt mer effektive presentasjoner. Ja, det vil ta noe tid og kanskje er det (som vanlig) alt for bombastisk, men målet mitt er sjelden å få anerkjennende nikk fra alle tenkelige besserwissere, jeg må liksom pirke og plage folk. Det er en skade jeg har, dels fordi jeg vet at alt for mange jobber med det motsatte – si det som er «riktig», gjerne underholde, men i mindre grad forsøke å påvirke hvordan – og dermed hvorfor du, mottakeren tenker som du gjør om det som skjer rundt oss. Provokasjon som formidlingsform, jeg får noen venner – men også noen som ikke liker det jeg driver med. Det er sånn det er.

Reaksjonen fra denne episoden har fått meg til å tenke gjennom hele påsken. Det er jo bra, selvrefleksjon og ransaking i høytiden må jo gi et lite plusspoeng? Men så hadde jeg vært frisk i svarene, omtrent slik var dialogen vår:

Han: Du tar feil når det gjelder PowerPoint, det kommer ikke til å dø

Jeg: Vel, jeg står ved det jeg sier, jeg har større kontroll på formidlingen min uten, dessuten er det mer effektiv tidsbruk for alle!

Han: Jeg er veldig i uenig, dessuten tipper jeg at du ikke kan PowerPoint

Jeg: Jeg er bedre enn deg – jeg har brukt det mye og lenge, helt siden tidlig 1990-tall

Han (alt mer alterert over mitt arrogante tilsvar) Jeg jobber med IT og er garantert bedre enn deg. Du tar feil!

Så snudde han og gikk. Var jeg nettopp blitt utfordret i en PowerPoint-duell? I så fall hvordan skal vi gjøre dette?

powerpoint-ruler

Men jeg er lite interessert i å duellere. Jeg er mer overrasket over at jeg ikke lærer, «la meg flat» og lot fyren få «rett» slik alle høflighets-kodekser tilsier. Jeg må ha tenkt denne tanken hundrevis av ganger; Tor ikke fornærme folk som tar direkte kontakt, de vil som regel gi deg en slags velmenende tilbakemelding. Ofte er det overfølsomme akademikere, ledere eller politikere med ømme tær, for ikke å glemme de som reagerer på ordforrådet (eller mangel på?) og på egenhånd gjerne representerer både Gud, det gamle og det nye testamentet, et par salmevers eller andre samfunnsbærende autoriteter. Jeg har en merkelig samling av folk som ikke liker det jeg gjør. Men får det meg til å slutte å stille spørsmål og utfordre og pirke? Jeg kan ikke love det. Jeg legger en ny reaksjon til refleksjonsloggen, eller bloggen, for første gang klarte jeg å provosere noen for noe jeg ikke gjorde – det er ikke dårlig.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

Oppdrag lokal innovasjonspirking

Klokken er stilt på sommertid. På kort tid er det blitt mye lysere. Optimistiske knopper har begynt å strekke på seg. Avdekker at alt våkner til liv i år igjen. Men det er også noe annet enn vår-luft som blåser over landskapet. Endringsvinden. Eller, ønsket om at noen kan svare på de vanskelige spørsmålene: Hva skjer med arbeidsplassene, næringene og følgelig samfunnet? Hvem skal gjøre hva og hvordan skal endringene organiseres? Mange mener noe om disse tingene. Jeg burde sikkert ikke, men jeg gjør også det. Denne uka var jeg invitert til et kuriøst kick off i Lier. Der landsbygdas besteborgere, politikere og næringsliv var samlet. Noen eksterne gjester også. En av disse ankom sent. Han ble plukket opp på stasjonen rett utenfor Lier-tunnelen og fraktet per bil til en imponerende gjestegård, med eget gårds-bryggeri og spennende arkitektur. Oppdraget denne ettermiddagen, etter kontortid, var å både informere, motivere og inspirere – om (lokal)innovasjon og sånn.

IMG_3618

Panelet, opplyst i grønt, håpets farge. Etter debatten mingling og foredrag om innovasjon og sånn…

Klokka passerte 18:00, etter en debatt hvor panelet i motsetning til meg, visste svært godt hvordan dette lokalsamfunnet fungerer. For det gjør jo ikke. Så var det min tur. Jeg prøvde meg med noen enkle, norske (og dessverre også et par utenlandske) definisjoner på hva innovasjon er, noe nytt, som er nyttig og kan nyttiggjøres. Videre til utfordringen med at vi lett foreldes til å tro at en vellykket «gründer» er alene, en skikkelig helt, og at det gjerne er en mann! Jeg rotet det antagelig til med floskelen om den forundrede kvinnen bak en hver «suksessrike» gründer-mann i media. I tillegg ble det litt enkel perspektivtrening og litt pirking i identitet. Lokal stolthet. Postnummer-gravitasjonskraften er sterk i polvotten (nok en upresis metafor for lykkelandet). Det fungerer alltid. Et sjansespill selvsagt. Men jeg har selv vokst opp på et lite sted, mindre enn Lier, så jeg innbiller meg at jeg klarer å identifisere meg med- og motkrefter for endring.

For det kommer endringer. Enten vi vil eller ikke. Det har bare så vidt begynt. Men jeg kamuflerer ikke det som skjer i det intetsigende, men tilsynelatende ufarlige: «omstilling». Jeg mener det er mer riktig å beskrive endringene som kommer som «en voldelig demontering av det bestående», fritt etter Joseph Alois og Schumpters første nedtegnelser av entreprenørskapet rolle i økonomien (1911). Vi er dårlig forberedt på noe slikt, selvfølgelig. Det rokker ved alt vi tenker på at skal og kommer til å bestå. Dessuten er det alltid mye bedre å snakke om endringene – til nød organisere og informere. Det kreves både mot og nysgjerrighet om noe nytt skal oppstå. Min gode kollega Thomas Hoholm har lært meg at det er nyttig å se etter tre ulike «typer» for vellykket samfunnsendring: Noen modige politikere, noen gründere i tillegg til noen kunstnere –de som utfordrer oss til å se smått som stort på nye måter. På vei ut (eller inn) av Lierbygda ligger Hegg skole. En hver tilreisende som er observant, helst passasjer og ikke sjåfør, vil kunne få øye på utsmykningen rundt skole- og kulturscenen og dermed trekke konklusjonen, som meg, at i denne bygda er det håp!

kunst-hegg-skole

Kilde: kibkunst.no/hegg14-1280×853

Det samme kan neppe sies å gjelde for den halv-rabiate høyskolelektoren, med så mange spissformulerte meninger og åpenbare impulskontrollproblemer… Men oppdrag og (lokal innovasjons-)pirking utført!

 

 

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Stand up neste?

Av og til blir jeg invitert til å pirke og peke, gi mine perspektiver på «endring og sånn«, en slags hybrid mellom faglig formidling- og et underholdningsinnslag. På jobben, altså i høyere utdanning, har dette det ikke fullt så flatterende utenlandske navnet: Edutainment. Altså er jeg en edutainer. Jeg innrømmer at jeg liker det. Det er spennende å finne fram til utfordringer og perspektiver som passer for bedrifter eller bransjer jeg ikke kjenner til. I tillegg til mye læring og møter med fine folk, er dette også en arena for å teste ut ting. Verbale svingslag som oppstår i planleggingen, men som nesten alltid lever sitt eget liv under leveransen, med inne- eller utestemme. Jeg advarer alltid. Likevel er det ganske ofte noen fintfølende sjeler som reagerer. Mer på form enn innhold. Heldigvis.

Denne uka var jeg på besøk hos en stram gjeng med treningsenterfolk. Jeg skulle kommentere på utviklingen i de siste ti årene og fremover. Det første er enkelt. Vekst har en egen logikk. Dessuten er den enkel å forholde seg til i etterkant. Det er bare å summere tall og telle opp. Desto verre er det med det som kommer. Altså, kan- bør eller skal aktørene i bransjen begi seg ut på nye markeder, utvikle nye «produkter» og således videreutvikle seg? Stå stille er neppe den beste «strategien». På en annen side, om alle andre «beveger seg» kanskje er det en lur ting å stå stille? Jeg snakket ikke så mye om dette, altså, hvem er jeg til å gi disse flinke folkene råd?

fortsatt-vekst

En ufattelig ekkel slide dette, tatt ut av sammenhengen, et forsøk på hvor det kan være nye åpenbare muligheter som riktignok vil kreve noe av «PT»-gærningene

Det vil si, jeg forsøkte på mitt vis å utfordre med spissformulerte påstander til ettertanke og diskusjon. På ett tidspunkt fikk jeg også fullstendig stillhet i salen, slik at jeg nærmest kunne hviske noen dypt alvorlige utfordringer som handler om de nære, enkle tingene, om å være noe for noen og mulige (lokale) løsninger på dette. Lett andpusten takket jeg for meg, og fikk en stor klem fra eiegode Cess, som på veien ut lurte på om jeg hadde vurdert stand up? Jeg har ikke det. Forespørselen hennes flippet meg helt ut. Jeg er kanskje bråkete og muligens utradisjonell på en scene, men morsom? Jeg synes ikke det. Dessuten er jeg beskjeden og introvert. Men smigret ble jeg. Hun fikk et lett brukt visittkort fra høyskolelektor-veska. Så hvem vet, kanskje utfordres jeg til å gjøre noe som vil være dråpen – den endelige bekreftelsen (til de som ikke liker det jeg driver med) på at jeg er på feil sted i livet, liksom-akademikeren som prøver å påvirke medmenneskene sine gjennom snev av underholdning.

lykkelandet-mars2017

Perspektivslide fra flammekasterpedagogen: Tenk om dette var eneste «bevis» fra vår sivilisasjon, mars 2017. Laminert og konservert til etterkommerne våre.

Det var de små tingene. Ja, og noen store også. I alle retninger. Så etter å ha provosert og minnet et par hundre veltrente mennesker om at det er viktig å prioritere den viktigste «muskelen» – hue… ruslet jeg ut i det skarpe vårlyset. Lettet og glad for at jeg blir utfordret og spurt – om de rareste ting 🙂

avslutning-2017

 

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Kvadratmeter med samvittighet – et utleiealternativ blir til

Jeg har engasjert meg i en av vår tids største utfordringer, økende økonomiske forskjeller og utrygge boforhold i pressområdene. Så har jeg skrevet noen ord om dette på Alternativ Utleie sine utmerkede websider. Altså et blogginnlegg om et annet blogginnlegg. Målet er å få øke bevisstheten rundt hva det er som skjer, samt etablere et noe mer solidarisk alternativ, men med økonomiske lønnsomhetmotiver i kjernen. Det kommer flere innlegg og tjenester utover året, men nå først, en ærlig nær utleverende fortelling om hvorfor jeg gjør dette…

http://www.autleie.no/2017/02/28/kvadratmeter-med-samvittighet/

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Fremtidsoptimsme ved inngangen til mørketiden

Så var sommeren 2016 over. En lang, varm og god sommer. Selv jeg, som ikke kaster så mye skygge, og dermed har mine termostat og sirkulasjonsutfordringer, gikk i kortbukse sent i september! Ikke at det er så viktig for (de fleste av) oss. At det verken må være sommer eller sommerferie da både varme, avkobling og fritid kan oppsøkes – eller kjøpes, når det passer deg. Det er nemlig en helt makeløs tid vi lever i. De av oss som er så heldige å oppleve denne overfloden. Vi sitter på den grønne gren. Bevares, noens grener er både større og langt bedre. Men tross alt, de fleste av oss har det vi trenger, i det minste dersom vi sammenlignet oss med de som ikke har noe.

Av og til får jeg lov til å komme på besøk for å prate (ok, og rope litt…) til voksne. Det var i etterkant av et slikt foredrag, om «endring og sånn», at en tilhører gjerne ville diskutere en av mine påstander, at vi har mistet troen på fremtiden, at vi på ett eller annet tidspunkt bestemte oss for at verden er et farlig sted, at utfordringene er større enn vi klarer og at i handlingslammelsen vender vi oss til kjente løsninger, på nye problemer! Så, vi skalker lukene, bygge forsvarsverker, markere suverenitet rundt egne meninger, følelser, tomter, hytter, hus, leiligheter og tilhørende løsøre. Alt som har forsikringsverdi er tilsynelatende mer verdifullt enn alt annet. Er det bare fordi det lar seg omsette? En tvilsom ide. Selv vakler jeg mellom tvil og redsel. Alt for mange rundt meg har blitt overopptatt av det farlige, det som kan true lykken, den materielle overfloden, overskuddet, mitt og mine «ting». Mens i mine naive øyne er mennesket et lekent, kreativt og skapende vesen, ikke et usikkert, engstelig og sikkerhetsorientert kryp men hang til de rareste ting. Det er og bør være en forskjell på meg og Gollum!

09-gollum-og-tor

Gollum og foreleseren

Men jeg blir også påvirket. Det skal noe til å stå imot. Tørre å strekke fram labben for å møte andre mennesker. Innrømme at jeg tar feil. Stille seg laglig for hugg, som det heter. Innrømme at andre vet noe jeg ikke vet – og at de vet mye mer! Kanskje handler det mest om sårbarhet og ærlighet. Vi vet at vi skal være rettferdige, vende det annet kinn til og være gode. Vi vet at å gjøre gode gjerninger gjør oss godt. Dessuten var verden et mye farligere sted før. I middelalderen men også i forrige århundre. Men i de store bokstavenes tid virker det som om vi har mistet troen på fremtiden. Fremtidsoptimismen er antagelig det som kan hjelpe oss, meg og deg, ut av en tilstand dominert av frykt og misunnelse, begjær og mistro. Jeg gjør så godt jeg kan, selv om det av og til blir svært store (og høye) ord, og påstander fra Tor…

 

1 kommentar

Filed under Uncategorized