Stand up neste?

Av og til blir jeg invitert til å pirke og peke, gi mine perspektiver på «endring og sånn«, en slags hybrid mellom faglig formidling- og et underholdningsinnslag. På jobben, altså i høyere utdanning, har dette det ikke fullt så flatterende utenlandske navnet: Edutainment. Altså er jeg en edutainer. Jeg innrømmer at jeg liker det. Det er spennende å finne fram til utfordringer og perspektiver som passer for bedrifter eller bransjer jeg ikke kjenner til. I tillegg til mye læring og møter med fine folk, er dette også en arena for å teste ut ting. Verbale svingslag som oppstår i planleggingen, men som nesten alltid lever sitt eget liv under leveransen, med inne- eller utestemme. Jeg advarer alltid. Likevel er det ganske ofte noen fintfølende sjeler som reagerer. Mer på form enn innhold. Heldigvis.

Denne uka var jeg på besøk hos en stram gjeng med treningsenterfolk. Jeg skulle kommentere på utviklingen i de siste ti årene og fremover. Det første er enkelt. Vekst har en egen logikk. Dessuten er den enkel å forholde seg til i etterkant. Det er bare å summere tall og telle opp. Desto verre er det med det som kommer. Altså, kan- bør eller skal aktørene i bransjen begi seg ut på nye markeder, utvikle nye «produkter» og således videreutvikle seg? Stå stille er neppe den beste «strategien». På en annen side, om alle andre «beveger seg» kanskje er det en lur ting å stå stille? Jeg snakket ikke så mye om dette, altså, hvem er jeg til å gi disse flinke folkene råd?

fortsatt-vekst

En ufattelig ekkel slide dette, tatt ut av sammenhengen, et forsøk på hvor det kan være nye åpenbare muligheter som riktignok vil kreve noe av «PT»-gærningene

Det vil si, jeg forsøkte på mitt vis å utfordre med spissformulerte påstander til ettertanke og diskusjon. På ett tidspunkt fikk jeg også fullstendig stillhet i salen, slik at jeg nærmest kunne hviske noen dypt alvorlige utfordringer som handler om de nære, enkle tingene, om å være noe for noen og mulige (lokale) løsninger på dette. Lett andpusten takket jeg for meg, og fikk en stor klem fra eiegode Cess, som på veien ut lurte på om jeg hadde vurdert stand up? Jeg har ikke det. Forespørselen hennes flippet meg helt ut. Jeg er kanskje bråkete og muligens utradisjonell på en scene, men morsom? Jeg synes ikke det. Dessuten er jeg beskjeden og introvert. Men smigret ble jeg. Hun fikk et lett brukt visittkort fra høyskolelektor-veska. Så hvem vet, kanskje utfordres jeg til å gjøre noe som vil være dråpen – den endelige bekreftelsen (til de som ikke liker det jeg driver med) på at jeg er på feil sted i livet, liksom-akademikeren som prøver å påvirke medmenneskene sine gjennom snev av underholdning.

lykkelandet-mars2017

Perspektivslide fra flammekasterpedagogen: Tenk om dette var eneste «bevis» fra vår sivilisasjon, mars 2017. Laminert og konservert til etterkommerne våre.

Det var de små tingene. Ja, og noen store også. I alle retninger. Så etter å ha provosert og minnet et par hundre veltrente mennesker om at det er viktig å prioritere den viktigste «muskelen» – hue… ruslet jeg ut i det skarpe vårlyset. Lettet og glad for at jeg blir utfordret og spurt – om de rareste ting 🙂

avslutning-2017

 

Advertisements

1 kommentar

Filed under Uncategorized

One response to “Stand up neste?

  1. Tilbaketråkk: Oppdrag lokal innovasjonspirking | En høyskolelærers bekjennelser

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s