Invitasjon til formidlingsprat på Høyskolen i Hedmark, avdeling Elverum. Flotte lokaler og spennende møte med lærer-kolleger og formidlere.
De gangene jeg får tilbakemeldinger på spissformuleringene i foredragene mine, handler det sjelden om hvorfor jeg pirker i samfunnet vi lever i, men hvordan jeg gjør det. Stilen, engasjementet, rop og skrik og lignende krumspring. Før jul fikk jeg en omgang kjeft av en seminardeltaker. Vedkommende fant det fullstendig upassende at jeg både snakket i fistel, tøyset og tullet med alvorlige ting, samt ville ha meg til å endre fremtoning fullstendig. Det gjorde selvfølgelig inntrykk på meg. Men jeg vet at jeg aldri kan bli likt av alle og når man stikker hodet fram og er litt spiss i formen, må det nødvendigvis komme en og annen reaksjon. Sist fredag var jeg på nytt (høy)skolebesøk og fikk et spørsmål om provokasjon kan ha noe for seg. Jeg mener at det har det. At det også er undervurdert som «instrument» i arbeidet med å vekke og motivere til både refleksjon og deretter handling. Det kommer ikke til å skje stort dersom vi skal vente på at noen skal dele ut en oppskrift, en pent designet brosjyre, delfinansiert av Difi, som sier noe om hva som er «implementeringsplanen», standarden og tempo (og hvor nødutgangene er…)
Jeg har laget et nytt foredrag som jeg kaller lærer i bånn (leses og forståes som bunnen…) Her prøver jeg å få både lærerstanden, skoleledelsen og gjerne en og annen (skole)politiker til å tenke nytt og annerledes rundt både organiseringen og kjernen, selve lærergjerningen. Allerede nå, før jeg har kommet ordentlig i gang, vurder jeg å innstille korstoget. I det minste endre tittelen. Det blir fort massiv motstand rundt om på lærerværelsene. De vil selvfølgelig ikke endre seg noe særlig. Litt kanskje, forutsatt at de selv får bestemme og samtidig får betalt! Mens jeg er opptatt av hva læring er, ulike verktøy for formidling og anvendt teknologi for både omvendt undervisning, veiledning og tilbakemelding av lærende og lærere. Jeg har altså stor tro på digitale tilgjengelige videoressurser men også møte mellom mennesker. For forelesningen, eller timen, langt fra er «død», den må bare bli til det høydepunktet den fortjener, gjerne semesterets, måneden, ukens eller dagens høydepunkt. For både lærer og elev/student.
Bare her er det massivt grunnlag for trøbbel. For meg altså. Som både planlegger og forsøker å etterleve dette ambisiøse mantra. Noen tror at jeg er opptatt av at det skal være show og underholdning i timen. Det er fullstendig feil. Ja, jeg bruker meg selv og tillater meg å være «raringen» som er over gjennomsnittlig interessert i både fagene og formidlingsjobben. Noe annet er svært kjedelig. For jeg tror på en positiv smitteeffekt. At læring handler også om energi, som læreren (eller foreleseren) kan skape, eller også dempe – eller drepe 😦 Jeg opplever det selv fra tid til annen. Hjelpeløse tilfeller av «formidlere» som burde hjelpes, i det minste tas fra huskelapper, manus eller hva det nå enn er de mener at jeg selv ikke kan være i stand til å lese meg til.
Så ja, jeg spissformulerer og er provokativ. Kan derfor også lett oppfattes som arrogant. Jeg får høre det også. Dels blir jeg stolt, provokasjonen virker, men jeg blir også litt bekymret for at balansen blir feil, at den pedagogiske flammekastingen svir kantene på hårsåre typer. Det er en del sånne der ute i «ped-bransjen». Jeg som spissformulerer et perspektiv rundt læring og rammene for den og at skolen slik vi kjenner den, må legges ned! Like ille, om ikke verre er det at jeg ikke er ute etter å lansere en løsning. Ja, jeg er klar over at det provoserer. Så er det nettopp det som er meningen. At all endring innebærer motstand – følgelig at det gjør – eller kommer til å gjøre vondt! Om vi kunne har fortsatt slik vi holder på, både vi heldiggrisene i den fredelige kroken her nord og resten av våre «venner i vesten», så hadde jeg aldri verken brydd meg om å prøve å påvirke. Men så er både samfunnet, arbeidsplassene og måten vi lever på er i endring, forhåpentligvis til noe bedre for alle, i hvert fall de som tør å gjøre ting noe mer bærekraftig og annerledes enn de gjorde i går.
Endringen er allerede i gang. Den starter eller stopper med deg. I den selvdefinerte bunnen er den viktigste meningspåvirkeren som former morgendagens kunnskapsarbeider, læreren. Min plan er å pirke løs noen metaforer og begreper slik at det vil være mulig å diskutere innholdet av læring og kunnskap. På tross av formen er jeg både ydmyk og lydhør for tilbakemeldinger, dessuten mer opptatt av mottakeren enn meg selv.
Funnet etter undervisningsøkt på jobben. Tror ikke det var til meg, men gjorde meg i godt humør.
En høyskolelærers bekjennelser 