Mentalitetsendring i emning, et slags møtereferat om gründergener og delingsøkonomi m.m.

NHO er i en egen klasse når det kommer til hvordan skaffe seg oppmerksomhet om årskonferansen sin. I år var temaet den framvoksende delingsøkonomien i tillegg til noen innlegg om rikets tilstand. Hva er egentlig «delingsøkonomien»? Jeg bearbeider fortsatt en del av inntrykkene fra foredragene. Dessuten har jeg meldt min interesse for å forsøke å bidra, ikke gjennom å definere, men å delta, gjennom nettopp, deling. Det betyr i praksis at en gruppe BI-studenter og jeg har forhandlet fram en samarbeidsavtale med Kirkens Bymisjon om å konseptualisere en alternativ boligutleie-løsning. Mer om dette senere. Denne uka var jeg så heldig å få delta på et møte med blant annet Skattedirektør Hans Christian Holte og Finansminister Siv Jensen i regi av Abelia. Temaet var skatt. Blant deltakerne var det flere aktører i den framvoksende delingsøkonomien. De delte mange erfaringer og tanker. Unge fremover lente menn med tidsriktige gründerord og uttrykk, alle med ambisjoner om å utfordre det bestående: Uber, Leieting.no, WeClean, Lotel og NyBy. I tillegg var Finn-småjobber og Gelato Group tilstede. Sistnevnte presiserte på tampen av møtet at det var stor forskjell på deres internasjonale B2B-virksomhet (kopieringstjenester uten å eie en eneste kopimaskin) og de som leier ut en sofa, bil eller drill i sitt nærområde.

Jeg blir både stolt og ydmyk av å bo i et land der både skattedirektør, finansminister med rådgivere og opposisjon deltar i en slik diskusjon om system, ønsker og muligheter. Det må være noe av det som virkelig bør skrytes av. Nå kan det tenkes at kanskje ikke alle medlemmene av Abelia og NHO ønsker denne delingsgreia velkommen. Kanskje vil pipa får en annen lyd, medlemsorganisasjonen(e) vil måtte besinne seg, i sitt knefall for de som ønsker å endre, omregulere og omstille i praksis. Det blir spennende å se. Men de skal ha ros for at de forsøker å finne ut av – og legge til rette for endringer…

Abelia-sjefen, Håkon Haugli tegner og forklarer…

Deling av produkter og ting er forståelig, det samme er tjenester fra bedrift til bedrift eller bedrift til person, men når det skal lages regler som er enkle og rettferdige, som fanger opp transaksjoner av tjenester mellom personer, utfordres mange ting. Skillet mellom at «noen» er ansvarlige produsenter eller tilbydere mens det på den andre siden er «noen andre», altså «kunder» utviskes med delingskonseptet. Finn-småjobber har erfaring med dette. Det samme har skattemyndighetene, eller de som jobber med skattekriminalitet! Dette er mildt sagt en gråsone. At hvermansen kan selge noe han eller hun kan, for å spe på inntekten sin lar seg ikke uten videre innpasse i det eksisterende arbeidslivet. Jo, det er mulig å opprette et enkeltmannsforetak. Bli selvstendig næringsdrivende. Passe på bilag, føre regnskap, betale moms, skatt og slikt. Viktig men ressurskrevende og tar fort fokus fra innsalg og leveranse, eller med andre ord, enten må du ha omsetning som tillater at «noen» kan hjelpe deg, en regnskapsfører eller en som synes dette er gøy. Jeg vet litt om dette. For jeg har et lite ENK og synes det i perioder er vanskelig å prioritere nok tid for å følge opp og holde orden i sysakene. Omsetningen i «Haugnes Tekst» har til nå vært så lav at det ikke har vært regningssvarende å kjøpe regnskapsføringstjenester. Altså et klassisk gründerdilemma. Gjøre selv, eller finne en løsning. Det at disse problemstillingene løftes opp til høyeste beslutningsnivå er fascinerende. Dessuten hjelper det at dataene kan sammenstilles og tilgjengelig gjøres for skattemyndighetene på enklere vis nå enn før. Digitalisering og forenkling på Internettet. Viktige og aktuelle tema.

For egen regning vil jeg påstå at det kanskje viktigste som skjer er en mentalitetsendring. Den er vanskelig målbar. Men jeg merker at de snakker annerledes i dag, de unge, enn da jeg selv, ved inngangen til 1990-tallet startet egne studier og så vidt ble utsatt for brysomme forelesere og dramatiske samfunnsendringer. Den gangen var det også dårlige utsikter. Oljeprisen var under 20 dollar(!) fatet, arbeidsledigheten var stigende og lånerenten 14%. Politikerne ønsket seg den gangen noen industrielle fyrtårn ala Sverige. I dag ønsker vi oss flere gründere, ala, ja: Sverige. Så det kan ikke være så dumt å dra noen (forenklede)paralleller til historien, med unntak av renta, den er det mange som helst ser at forblir lav, lenge.

Tilbake til gründerne, de som med sin innsikt, sitt pågangsmot og iver får alt mer oppmerksomhet. Penger er ikke den viktigste enkeltfaktoren som muliggjør en startup i dag. Et bra team og betalende kunder er langt på vei det som trengs. Det å kunne få tilgang til beslutningstakere på det øverste samfunnsnivået er heller ikke å forakte. Jeg håper virkelig at det fortsetter sånn. At det ikke stopper eller på annet vis går over, til en ensidig satsing på mer av det som vi har gjort før, oljeproduksjon for eksempel. Ja, jeg vet at det er derfor vi har det så bra nå, men det må da gå an å dele en tanke eller to…

Den tvilsomme pedagog oppsummerer 2015

Det er blitt en slags tradisjon nå. Skrible ned noen rariteter og sende de ut med posten. Ikke i god tid, men rett før jul. I år inspirert av fargeleggingstrenden. Derfor oppfordres mottakeren til å skrible videre. En enkel blyant medfølger.

Så det gjenstår bare å takke for et innholdsrikt år. Snart starter et nytt. Det er bare å henge på. Med eller uten pirk og pek!

Fredag er ikke fridag

Jeg har en nisselue på kontoret. Det er viktig å holde humøret oppe!

Ny (kontor)dag, nye (eksamens)oppgaver. Jeg har hentet dagens første (unødvendig) mørkbrendte kaffekopp og er klar. Jeg er målbevist, et effektivt og samvittighetsfullt lite tannhjul i utdanningsmaskinen. Et delmål for dagen er ferdigstilling av gjennomslagsarkbunke X, deretter sette tenna i Y! Det er ingen spøk. Konsentrasjonsarbeid for viderekomne. Det må være orden rundt meg. Fristelser må gjemmes. Telefon og datamaskin må settes i flymodus. Armbådsuret må legges pent foran meg. Jeg har prøvd med og uten musikk på øret. Men kommet fram til at stillhet er best for meg… Den introverte bråkebøtta med utestemme trenger ro. Akkurat nå ligger det to små appelsiner og bråker i synsfeltet. Noe er feil. Jeg får spise den ene.

Nytt av året er at jeg gjør sensurarbeidet på kontoret. Det er uvant. Jeg har funnet ut at jeg holder konsentrasjonen fram til ca midt på dagen, deretter må jeg gjøre noe annet en time eller to, mens kollegene kakler om sitt og sine der ute på gangen. Jeg kan høre at det nærmer seg jul. Intensiteten i samtalene (på gangen) er høyere. Mer latter. Det siste er veldig fint. Det smitter inn på kontoret. Så blir det rolig utover ettermiddagen. Fra ca 15:00 er det veldig bra.

Tidsfristen og volumet på antall oppgaver fører til at det ikke bare må jobbes på manges fridag, fredagen, det blir til og med helgearbeid, lørdag og søndag. Men da er det til gjengjeld blikk stille på gangen. Ikke misforstå, jeg klager ikke! I tillegg til at det er viktig å gi mest mulig riktig karakter for studentens arbeid, er jeg alltid oppmerksom på eventuelle gullkorn. Mang en student vil gjerne gjøre et så godt (skriftlig) inntrykk som mulig. Dermed blir det gjerne et til tider krampeaktig språk og mange fiffige vendinger. Foreløpig har jeg lest flest engelske oppgaver, men snart skal jeg i gang med «Bedriften-oppgavene». Det gleder jeg meg til. Dessuten gir det et bilde av hva de har lært – eller ikke. Så er det plutselig over. En og annen sensurbegrunnelse, et par juledager og så er vi tilbake igjen. Opp på hesten og et nytt semester. Sånn går dagene. Måtte du som leser dette, ha en fin fredag!

Moralisten, Tor

En pust i (mot)bakken. Løse tanker om unnskyldninger og utsettelser

Det er en travel tid. Høstsemesteret er svært kort og arbeidsoppgavene mange. Dessuten har det kommet rekordmange studenter i år. Jeg jobber jo i en bransje i vekst. I hvert fall målt i antall studenter. Økningen er formidabel. For 20 år siden var det rundt 180.000. Nå nærmer tallet seg 300.000 kunnskapssøkende mennesker i høyere utdanning. Vi tok inn over 5000 på Handelshøyskolen BI og i likhet med institusjonen to t-banestopp nedenfor, er det i høst helt fullt!
Som høyskolelektor, stolt og glad over muligheten til å formidle «mine» fag, føler jeg meg litt som illustrasjonsbildet nå midtveis i semesteret.

Krumbøyd inne i et hamsterhjul. Men jeg har valgt det selv. Liker det også. At det skjer ting.

Bloggen er blitt nedprioritert. Fordi jeg har hatt så mye å gjøre. Alle har mye å gjøre. Hele tiden. Egentlig bare en unnskyldning. Sannheten er at jeg ikke har tatt meg tid. Nedprioritert dokumentasjonen av meg og mitt.

Tilbake til poenget. Utsettelser og unnskyldninger.
Et av tiltakene vi har innført for å sikre oss at flest mulig unge, og noen litt eldre, studenter kommer best mulig i gang med studiene er arbeidskrav. Dette er obligatoriske øvelser med innlevering, og i noen tilfeller også krav om at studentene skal samarbeide, diskutere og dokumentere en gruppeprosess. Det siste er ikke så lett som det høres ut. I år, som i fjor, har jeg mottatt mengder med eposter hvor alskens unnskyldninger presenteres i mer eller mindre overveide ordvalg.

Jeg er nemlig den (u)heldige som står som ansvarlig for påleggene om obligatorisk studentarbeid i ett av innføringskursene på jobben. Med kontaktinfo og greier. Til 5070 studenter! Det eneste jeg ikke har fått til nå er brev. Ellers har det haglet inn. På epost, sms og telefoner. Fellesnevneren er varianter av hvor lite må jeg egentlig gjøre og hvorfor (må jeg i det hele tatt gjøre noe som helst)? De mest kreative unnskyldningene drar med seg uskyldige tredjepersoner, familie, venner, havarerte PCer og uberegnelige nettverk, buss, bil, båt, fly, trikker samt (enkelte) dyr. Og tro ikke at arbeidskravene våre ikke inne inneholder det viktige og ungdommelige elementet «slack».

Noen tror åpenbart at vi, eller jeg, sitter klar til å bistå med oppklarende svar, eller beroligende ord, som «det går nok bra» «så, så, det er ikke så farlig», morgen, kveld og natt, uka gjennom, lørdag som søndag. Jeg svarer, så fort jeg kan, eller rekker å prioritere. Langt utover arbeidstid også. Men nå har det vært såpass mye at på et tidspunkt, forrige fredag, fikk jeg nok og ba en student ta seg sammen og slutte å syte! På epost. Det gjorde godt å si i fra. Vedkommende var selvsagt ikke enig og fortsatte med klagesangen, så ble det stille. Jeg har invitert til en prat, for å forklare, men det ser det ikke ut som det blir noe av.

Unnskyldninger er og blir selvtrøst. Det skyver fokuset over på noe eller aller helst noen andre. Jeg er han andre, i dette tilfellet. Interessant og lærerikt, men også krevende. Som vanlig forsøker jeg å se det komiske i det hele. For å finne motivasjon til å gå løs på neste «bunke». Det kan anbefales. Jeg samler de opp. De beste unnskyldningene og tar de fram når jeg trenger å minnes på hvorfor det er viktig at jeg ikke gir opp. At jeg fortsetter arbeidet med å forsiktig omprogrammere den oppvoksende slekt til å ta ansvar for egne prioriteringer… Jeg er og blir mer og mer lik min egen morfar… Lokføreren jeg så sånn opp til og som kunne få seg til å banke på ruta til vilt fremmede bilister og be de om å skru av motoren, dersom de stod rolig og lot den gå på tomgang…  Ja, vi er alle miljøskadd på ett eller annet vis…

Sommerstillhet, snøsmelting og svak bi(e)lyd

Mikset og slikt, men originalen er hentet herfra: http://www.prbka.co.uk/?page_id=575

Det er juli og feriestemning på jobben. Bare travle gulvspesialister fra distrikts-Norge er i full aktivitet med sliping og beglansning av fasaden. Det er halvannen måned til bygget på nytt fylles til trengselen av håpefulle og entusiastiske studenter. Det vil si, en og annen doktorgradsstudent kommer til å være her. Av den sorten som ikke har samvittighet, eller finansiering, til å ta sommerferie. Men jeg skal ha fri. Helt fri med avlogging og pause fra både epost, forberedelser og andre selvpålagte SOME-plikter. Sånn er det å være høyskolelektor nemlig. Riktignok langt fra det som min kjære far kunne unne seg. 2 måneder sammenhengende ferie. Om jeg får til tre uker skal jeg være fornøyd. Men det er selvvalgt. Jeg liker litt for godt å jobbe. Dessuten er det fint å være klar for et nytt høstsemester i god tid.

I år synes jeg verden tar lite hensyn til oss og våre behov, i selveste fellesferien. Vi, verdens beste og i egne øyne, viktigste land. Verken grekere, Putin o.co, eller folk i Afrika, midt- eller fjernere deler av Østen skjønner at vi har behov for å dyrke bare oss selv og vår egen kos en periode nå. Nå skal det helst bare være litt pludring fra 9-timen og ellers fred og ro. Været skal helst bli bedre enn det er spådd, rekesmørbrødene skal smake bedre og naturen være mindre lunefull. For ikke å glemme de obligatoriske og fortjente luksusferiene våre. Vi nordboere har i egne øyne rett til å sikre oss vår årlige andel av sol og varme. Om utsiktene er dårlige her hjemme, ja så fyller vi opp et fly og føler oss fram til «syden». Der kulturutveksler vi på nordmenns vis. Krisemaksimeringen er allerede et faktum da det rapporteres om flere innbyggere fra lykkelandet som sliter med kontaktuttak i greske banker og dermed er idyllen brutt. Pregede unge og litt mindre unge mennesker står fram med sine historier i alle tenkelige kanaler. Det er selvsagt pinlig. Men det får oppmerksomhet og således «selger». Tragisk nok. Hvordan grekerne har det egentlig kan vi vanskelig forestille oss, der vi er mest bekymret for at øyhoppingen og effekten av sommerkroppen2015 kanskje ikke gir maksimal forventet avkastning.

Dessuten romler det faretruende i fjellet. Igjen. Mann eller (smelte)vann. Er det ikke det ene så er det andre. Og biene har det heller ikke så bra. Det siste er verre enn om en gammel stein viser seg å finne det for godt å gi etter for tyngdekraften. Hvor vidt dette med biene er menneskeskapt eller ikke skal jeg være forsiktig å mene noe om, men jeg liker det ikke. Jeg innser at jeg begynner å bli gammel, skeptisk og sær. Det byr meg i mot at vi ikke klarer å snakke ordentlig sammen om at vi har et ansvar for mer enn egne opplevelser og eget forbruk. Ganske mange av oss skylder alt for lett på andre – han André, det er så enkelt å bare peke videre. Men når vi gjør det, peker vi jo egentlig på oss selv. Med flere fingre enn pekefingeren. Derfor en oppfordring. Bruk sommerferien til også å tenke over hva du driver med og hvem du er en rollemodell for. Om dette er mennesker som betyr noe for deg, kanskje er det det lille stikket du ikke trodde at du skulle få. Følelsen av at dine og mine handlinger og valg faktisk betyr noe. Ikke mye, men litt…

God sommer, med eller uten flybillett, vadere og insektsspray

Hvordan åpne opp en akademiker?

Hjemmelaget, ikke-forsknings-basert illustrasjonsbilde

I 1997 avsluttet jeg mitt 6-årige utdannelsesløp, med hovedfag historie og en liten ekstrarunde hvor jeg undersøkte mulighetene for en doktorgradssøknad. Den gang da fant ut at det ikke var noe for meg. Faktisk bestemte jeg meg for å aldri sette mine ben på et institutt igjen. Slik ble det jo ikke. For jeg er en svært fornøyd instituttmedarbeider i dag. Dessuten ja, jeg er en dramatiker.

Den gang da kom jeg til å bemerke noe, til feil professor, i feil seminargruppe uten at jeg forstod så mye som jeg nå (tror at jeg) gjør. For ikke misforstå meg, som høyskolelektor, nederst i utdanningsmaskinen, er det fantastiske muligheter til både å tenke, jobbe og gjøre en liten forskjell. Ikke for egen del, men for de medmenneskene som kommer i min vei, for å si det litt forenklet.

Men, unner akademikere hverandre noe godt?
Nei, bare unntaksvis. Det er ikke spesielt for min institusjon. Jeg har vært heldig å få komme på besøk rundt om kring og dermed snakket med mange som bekrefter dette, både på våre universiteter og (litt for?) mange høyskoler. Ok, jeg vet at jeg er priviligert. Jeg er en av de få som i tillegg til undervisningen også av uforståelige grunner blir invitert til å holde foredrag. Der lirer jeg ut av meg noen lettvintheter om rikets tilstand, leverer et «show» og følgelig må jeg bare tåle at jeg blir omtalt som en «edutainer». Rett som det er får jeg (direkte eller indirekte) høre at jeg tror at jeg er noe, men at de, han eller hun, vet at det er jeg jo ikke. For det er jo ikke forskningsbasert det du driver med, Tor. Jeg begynner å bli vant til det og lever helt greit med det, men jeg kommer antagelig alltid til å undre meg over hvorfor akademikere er så lite rause med hverandre? Jo, jeg vet at det aller ypperste for en fullblods-akademiker, ikke en slik bastard som meg, er å bli sitert i de ypperste journaler og forskningstidsskrifter, bli invitert i viktige utredningskommisjoner, få sette sitt preg, sitt merke på Faget! Aller høyest henger fagfellevurderte priser og premieringer, gjerne utenlands. Sitering kan på sett og vis virke som en form for raushet. Eller, er det kanskje ikke det? Er det snarere en finere form for markering av «vi som er innvidd – og du som ikke er det», og dermed en avansert form for «rumpeslikking»?

Jeg er redd at den middelalderske systemlogikken i høyere utdanning, incitamentene og rollene umuliggjør empati og dermed evnen til å glede seg over andres suksess. Kanskje er det et ledelsesproblem, men først og fremst er det et rollemodell-problem.

De fleste akademikere er som folk flest og ønsker en eller annen form for bekreftelse. Bekreftelse gjennom å bli lagt merke til, altså som nevnt, bli sitert, eller kunne sette dagsorden. Påfallende mange har en «du vet åpenbart ikke det jeg vet» holdning til omgivelsene sine. Som om den akademiske kritikken i seg selv unnskylder den mest åpenbare utfordring: «Hvordan oppfatter andre deg»?

Hva kan jeg gjøre for deg?

Så, hva vil jeg med alt dette gruffet? Jo, jeg har funnet ut noe rart. Dersom jeg møter disse grinebiterne med noe annet enn et forsvar og alskens motargumenter, men heller et smil, et håndtrykk og et spørsmål: «Hva kan jeg gjøre for deg?» så skjer det (som regel) noe rart. De blir helt satt ut. Jeg gjør av og til dette i foredragssammenheng også. Spør en tilfeldig utvalgt publikummer. Riktignok har ingen ennå svart meg. Likevel tror jeg fast og fullt på at dette. At vi både kan og bør gjøre noe for hverandre, på tvers av både avdelinger, nivåer og institusjoner. Være en rollemodell. Det kan selvfølgelig bli mye ekstraarbeid av en slik, fullstendig altruistisk innstilling til livet. Men som et kontrollert lite universalverktøy kan det faktisk åpne opp, i det minste, få en hver selvhøytidelig hermetikkboks av en følelseskladd til å bli beveget til å se seg selv litt utenfra. Bekreftelse på et annet nivå, altså. Det å være noe for noen. Antagelig det viktigste vi alle kan være.

Med det er oppfordringen satt ord på og forsøkt videresendt til deg. Hva kan du gjøre for (noen) andre? Ikke bare for egen vinnings skyld. Dessuten er det lov å si nei. Like mye som det er lov til å si, ja, hvorfor ikke… prøv selv!

Entreprenørskap og organisering som russeknute

Det er pinse og hardt prøvede russ (og deres foresatte) hviler ut etter uker med fest og moro. Som vanlig fikk de sin årlige dose negativ oppmerksomhet, russen altså. Likevel har mange av disse 96-erne lært utrolig mye. Ikke bare om egen eller andres mangel på grensesetting, men om entreprenørskap og økonomisk organisering faktisk, med fokus på det praktiske. I hvert fall noen av dem. Jeg tenker på buss-russen. Denne forholdsvis nye formen for gruppevis organisering, selektert etter både kjønn og interne vennebaserte forhold, kompliserte og til tider ikke så rent lite sekterisk. Uansett, det var ikke dette jeg hadde tenkt å henge meg opp i, men det faktum at ungdommene som deltar på dette, en russebuss altså, lærer svært mye om både seg selv, sine medelever og ikke minst om arbeidslivet.

Bussjefer på «The flying Dutchman» Stian Kreher Dalgard og Joel Stokken Hoholm Foto: MARIT KOLBERG / NRK

Planleggingen av en russebuss starter gjerne allerede i 1. videregående. Deretter går det slag i slag. Det er ikke uvanlig et slikt team består av 25-30 dedikerte deltakere. Roller må bekles, mål defineres, oppgaver fordeles og kontrakter inngås. Noen av bussene har millionbudsjetter. Lærekurven er bratt for mang en håpefull buss-russ. Det handler om egne og kompanjongenes egenskaper, moral og gjennomføringsevne. Dette er teamlæring av beste sort.

Jeg har i flere år undervist i introduksjonsfaget Entreprenørskap på Handelshøyskolen BI og har gjort meg noen tanker rundt dette. Journalist Marit Kolberg i NRK har laget en fin liten nettsak og det ble til og med et innslag på nasjonale nyheter. Til høsten skal jeg følge opp dette med førsteklassingene og høre med de når de har fått det litt på avstand, talt opp pengene og erfaringene før fortsettelsen følger… «Faderullan» og lignende velkomstritualer på høyere utdanning….

Foredragsholder som byr på seg selv. Nå også som «gavekort»

I fjor, 2014 fikk jeg muligheten til å snakke om samfunnsansvar (CSR) for en næring i vekst og fremgang, på Ålesundkonferansen. Den gang da var investeringsnivået for olje- og gassektoren ca 215 milliarder, prisene svært gode og framtidsutsiktene blendende! Noe har skjedd. Oljeprisen har stupt og optimismen er byttet ut med realisme. I år ble jeg på ny bedt om å bistå arbeidsgiveren min, Handelshøyskolen BI, men denne gangen snakke om innovasjon og perspektiver på endring. To yndlingstemaer, men også utfordrende. Forsamlingen i 2015 var redusert i antall, men selvfølgelig mye nærmere virkeligheten enn det både jeg og en god del av akademia er. Der vi leser om hva som skjer, forsker, tenker, tolker men stort sett bare prater om det. Noe helt annet er det selvfølgelig å stå midt i stormen. Oppleve merkelige beslutninger tatt av eiere eller ledere med åpenbar egeninteresse, måtte permittere eller si opp gode folk eller rett og slett håndtere usikkerhet.

Jeg var veldig spent på om årets konferanse kom til å bli preget av de usikre tidene. Mindre var annerledes enn jeg hadde trodd. Nå snakket jeg ikke med alle, men de jeg fikk anledning til å diskutere med gav stort sett de samme tilbakemeldingene, ja det er usikkerhet, men vi har vært gjennom det før og må bare jobbe på. Konkurranse er antagelig omtrent som været langs hele norskekysten. Det ligger i genene. Mange vet hva som skal til, og sørger for å gjøre det som skal til. På den måten har norsk skipsfart omstilt seg gang på gang. Litt flåsete tilbake til den tvilsomme tømmereksporten på gamle trebåter (som antagelig fløt like mye på lasten) til dagens høyteknologiske, dynamisk posisjonerbare supplybåter. Som innflydd «østlending» med innesko, er jeg både imponert og ikke minst ydmyk etter årets konferanse. Historiene som ble delt og stemmene som ble hørt var klare. Dette vil kreve noe av andre, myndigheter og slikt, men til syvende og sist står det og faller på oss, ikke han «André». Akkurat denne grunnholdningen ville gjort all verdens forskjell i mange andre sammenhenger, kanskje særlig i tettbygde strøk. Men nok om det i denne omgang.

Han «andre». Illustrasjonsbildet funnet på Internettet….

Jeg skulle avslutte en og en halv dags innholdsrikt program med tittelen «kan vi se bakover for å se fremover?» Jeg hadde funnet et par perspektiver og eksempler, men ønsket også å aktivere salen. Derfor laget jeg en rask quiz, i kahoot.it basert på ti gode innlegg fra dagen før, altså, jeg så bakover. For å forsikre meg om at motivasjonen for å ville delta skulle øke fikk jeg et innfall om å lage en personlig variant av de gavekortene som var delt ut til samtlige bidragsytere på konferansen. Alle fikk nemlig et kort hvor det stod at vi som hadde snakket på scenen bidro med kr 300,- til jordskjelvrammede i Nepal. Jeg kunne ha gjort det samme, men tenkte at dersom jeg heller bød på noe jeg kunne gjøre – altså, i tråd med ideen om at jeg er helt sikker på at vi i større grad kan by på oss selv og hjelpe andre, «hva kan jeg gjøre for deg?» så skriblet jeg i full fart ned dette, inkl en liten bit gaffatape.

Tvilsomt gavekort. Men gjorde nytten sin som premie og motivasjon for å øke deltakelsen.

63 av de snaut 80 personene i salen klarte å registrere seg og bli med gjennom de 11 spørsmålene (ja det virker inkonsekvent, det siste spørsmålet handlet om den suverene og hyggelige konferansieren, Terje Svabø, he-he). Det ble god stemning, latter og dessuten et par friske kommentarer. Jeg er svak for ærlige, der og da uttrykk. Da øker energien i rommet. Det blir noe å ta med seg. Jeg fikk flere spørsmål om «verktøyet» enn innholdet, men sånn er det jo. Vinneren av konkurransen var en av sjefene i DNV GL. Han virket også fornøyd, så da gjenstår det å se hva slags «oppdrag» han finner på.

Igjen takk til alle deltakere på årets Ålesundkonferanse. For all delingen og ærlige meldinger. Det er nettopp det vi trenger. Engasjerte folk med begge bena på bakken men som engasjerer seg og som stiller spørsmål og utfordrer i framskrittet og fremdriftens navn. Fortsett med det!

Pedagogisk flammekasting, dårlig samvittighet og den vanskelige sårbarheten

Tvilsom pedagog roter rundt etter nye verktøy…

I flere år har jeg vært så heldig at jeg har fått komme på besøk til forskjellige organisasjoner og selskaper. Der har jeg etter beste evne forsøkt å formidle et budskap om både endring og rollemodeller. Av og til blir jeg også utfordret på å si noe om praktisk pedagogikk, altså hvordan du kan bli bærer av et budskap, bruke stemme, kropp og andre virkemidler til å nå fram med det du har på hjertet. Min gode kollega Nina Ronæs har vist meg at det er mulig å kategorisere dette som verktøy og samle de i en verktøykasse. Nina og jeg har snakket mye om hva det er som driver oss. Vår egen indre motivasjon. For min del har jeg trodd at det handlet om energien jeg kan skape for å utfordre måten tilhøreren tenker. Dessuten er humor en viktig del. Jeg liker derfor å vite hvem jeg skal snakke til, hvem det er som sitter i salen, hva som kan fungere som «pusterom» mellom de mer beske, spissformulerte fistel-påstandene mine. Inspirert av Nina har jeg dristet meg til å gi det et egennavn, flammekasterpedagogikk.

Så har jeg tenkt videre på hva er det egentlig som fyrer opp fyrkjelen min? Dels er det ønsket om å finne fram til noe som beveger, altså treffer noe følelsesmessig hos tilhøreren. Noe som er basert på faktisk kunnskap men pakketert på en annerledes måte. Men så er det også personlig. Jeg henter fra min egen «energi», erfaringer og tilbakemeldinger. Den er langt fra bare rasjonell og kalkulerende. Jeg tror de færreste av oss er så kontrollerende og rasjonelle som vi streber etter å gi inntrykk av.

Møte med Milad Mohammadi fra Sverige satte meg på sporet av dette. Milad er en 25 år gammel Svensk-Iraner. En fascinerende fyr med en sjelden evne til å bevege gjennom enkle ord. Milad er med rette løftet fram som en som har et viktig budskap samt en egen evne til å nå fram. Denne unge, alvorlige mannen har følt på kroppen vår skandinaviske dobbeltmoral. Følt vår kollektive angst for det fremmede, og han har klare tanker om hva som skal til.

Så da han ba de av oss som har følt oss maktesløse og sårbare om å holde opp hånden, gjorde også jeg det. Jeg var ikke alene. Vi vet det jo. Den som ikke har fått noen «hakk i pelsen», eller på annet vis følt på egen sårbarhet eller hjelpeløshet i en alder av midt i livet, har antagelig noe overraskende i vente. Det er fristende å bli filosofisk. I min lærergjerning bruker og henter jeg aktivt mye energi fra alle gangene jeg har følt at ting har vært vanskelige. Inklusive alle de gangene jeg har fått dårlig samvittighet, for noe dumt jeg har sagt, når jeg har skuffet folk som har vært glad i meg eller når ting ikke har gått «min vei». Jeg er blitt mer og mer klar over det og hva det gjør med meg. Møtet med Milad bekreftet det jeg egentlig visste. All erfaring er nyttig erfaring sies det. I hvert fall dersom du nettopp kan nyttiggjøre deg det. Nytte som i noe som du kan høste, eller i mitt tilfelle omgjøres til energi, «fuel» til den tvilsomme pedagogiske flammekasteren.

I det siste har jeg fått testet ut en ny metafor rundt endring, basert på grovinndelingen YTRE og INDRE endring. Den er laget for å sorte mitt eget rør, rundt hva jeg tenker det er vi utsettes for av raske forandringer, politiske beslutninger, teknologiske eller markedsmessige endringer. De indre endringene er vanskeligere å sette ord på. De er der inne i meg. Dessuten mistenker jeg at det er lite fruktbart å bare lete opp start, midt og sluttpunkter. I mitt tilfelle handler det om å godta de, og ikke la de legge alt for store føringer for mine møter med medmenneskene mine, introvert og alt for sårbar, følelsesmessig nesten hudløs, som jeg er.

Så igjen en stor takk til Milad (og Vibeke, Rigmor og Rigmor som insisterte på at jeg burde få med meg mer av NAV-seminaret på Felix og som dermed) hjalp meg med å koble kjernen med det tvilsomme pedagogiske verktøyet mitt.

Neste stopp for min egen tvilsomme endringsformidling blir i Bergen. Her blir det både lasagna og metaforiske rariteter. På den andre siden av langfjella altså. Det får bære eller briste. Altså, som vanlig.

Foredragskladd under arbeid… endring meg både her og der…

En langbent hare med utestemme åpnet konferanse for kommunikasjonsfolk

Stedet var Det Norske Teatret. Anledningen, «Kommunikasjonsdagen 2015». Oppdraget var å vekke forsamlingen til å tenke over temaet for dagen, «innovasjon og kommunikasjon». Gjerne sett fra andre vinkler og med noen nye ord. Mine faktisk. Jeg hadde derfor forberedt meg godt. Gjennomført møte med hyggelige Cathrine og Vivi. Fått på det rene hva de var ute etter. Sett over deltakerlisten og tenkt og vridd meg fram til en 15 siders PowerPoint som skulle avleveres på ti minutter med smittende energi og entusiasme.

Tidsrammen var uvant. Så jeg var spent, litt nervøs også. Ikke at det er så skummelt at det tar over, mer en sitring. Målet er å bevege, skape noe energi, gjerne provosere litt uten at det blir dårlig stemning. Vi nordmenn er jo direkte, men vi liker ikke når det blir dårlig stemning! Dessuten tror vi er så gode på ironi. Sannheten er noe helt annet. Min erfaring er at mange faktiske blir fort fornærmet. Jeg også. Det er altså en balansegang å skulle utfordre, snakke om vedtatte sannheter, utfordre og forsøke å trekke opp «debatten».

Der ute på den store scenen i flomlyset skulle jeg altså dra i gang det faglige programmet, inspirere og motivere alle kommunikasjonsfolkene som hadde satt av en hel dag og trosset brøytekanter i et vær som i Oslo-målestokk kvalifiserte til liten storm, tett på orkan og iskald kuling. Minst. I et svakt øyeblikk hadde jeg også lovet arrangementkomiteen at jeg kom til å bli værende, gjennom hele programmet, inklusive minglingen etterpå. Min desidert verste «øvelse». Mer om det til slutt.

Tilbake til #komdagen. Det er helt klart noen fordeler med å være først. Du setter scenen. Stemningen var dessuten god. Folk var fornøyd med å være innendørs. De satt godt. Kaffe eller te var inntatt. Blanke ark og nyoppladede smarttelefoner tilkoblet gjestenettet. Et godt gammelt foredragstriks for å skape litt ekstra energi er å ha med noe, en historie eller et bilde som jeg gleder meg ekstra mye til å vise. Denne gangen hadde jeg spesielt gledet meg til å vise fram et remixede bilde, spesielt til min venn og kollega Martin Uteng og en annen dyktig SoMe-akrobat, Henrik Sandsmark, så karer, dette er spesielt til dere. Teknikalitetene er i ferd med å ta over! Det er min hjemmeheklede kommentar til den evige kalibreringen av verktøyene i håp om å skape resultater for kampanje-kommunikasjonen…

Ellers var budskapet å forsøke å gjøre forskjell på hva som omtales som innovasjon og det som er større samfunnsmessige endringer. Jeg snakker om radikale innovasjoner og store samfunnstransformasjoner. Endring som det er vanskelig å få øye på og måle før de har slått gjennom. Endringer pågår bestandig. Jeg tok ikke så hardt i. Det er ingen grunn til å gjøre det så dystert. Det var det med stemningen i polvotten. Vi liker jo best kos og ros, ikke spørsmål!

Etterpå, i «Speakers Corner!» fikk jeg bekreftet at budskapet ikke treffer alle. Jeg diskuterer gjerne, men er ikke opptatt av å være «korrekt», eller ha noen «quick fix», den siste finnes ikke. Sosiale medier er en mulighet, ja, men det er ikke spesielt innovativt å lage en ny webside, en ny app eller en multimedial kampanje. Sånn sett ble resten av kommunikasjonsdagen interessant. Det ble mye kampanjefokus, altså kreativitet og «noen» som er villig til å finansiere de «sprø» ideene. De som oppstår «utenfor boksen»! Virkelig? Jeg tviler. Men så er jeg en raring som er opptatt av mitt.

For i min fortolkning av den pågående samfunnstransformasjonen er ikke dette innovasjon. Ja, noe nytt, eller en kombinasjon av noe gammelt og noe nytt, men hva så? For alt kan alltid bli bedre, bli mer brukervennlig, mer effektivt, men hvem står bak? Hva er intensjonen og i hvilken grad bidrar dette til at vi fordeler ressursene bedre mellom oss, som individer, samfunn og klode? Se da ble plutselig veldig rart og vanskelig, innovasjonsbegrepet, altså.

Mine takeaways var at jeg må fiffe opp slidsene mine, med mer bevegelse og film. Gå på kurs hos Ted Matthews og lære meg å tegne skikkelig (så #tavlekunst blir aldri det samme) vurdere et kostyme og tupering av håret – om jeg skal bli halvparten så trendy som fyrverkeriet og avsluttningsnummeret, direkte fra The Big Apple.

Under minglingen fikk jeg snakket med noen fine folk. Flere BI-kolleger jeg sjelden får snakket med (!), hilst på skribleren Ståle fra Tibe i Trondheim og takket for meg til vertskapet, Kommunikasjonsforeningens utmerkede prosjektorganisasjon. Deretter bar det ut i snøværet. Godt fornøyd med en lang, innholdsrik dag, hvor det for meg ble flere spørsmål enn svar. Noe av disse svever rundt, som fragmenter tatt ut av sammenheng, ute på de sosiale mediene. Det er bare å håpe og tro at de blir forstått som et velmenende bidrag til en større diskusjon. Så om noe, still spørsmål – også til meg…