Oppdrag lokal innovasjonspirking

Klokken er stilt på sommertid. På kort tid er det blitt mye lysere. Optimistiske knopper har begynt å strekke på seg. Avdekker at alt våkner til liv i år igjen. Men det er også noe annet enn vår-luft som blåser over landskapet. Endringsvinden. Eller, ønsket om at noen kan svare på de vanskelige spørsmålene: Hva skjer med arbeidsplassene, næringene og følgelig samfunnet? Hvem skal gjøre hva og hvordan skal endringene organiseres? Mange mener noe om disse tingene. Jeg burde sikkert ikke, men jeg gjør også det. Denne uka var jeg invitert til et kuriøst kick off i Lier. Der landsbygdas besteborgere, politikere og næringsliv var samlet. Noen eksterne gjester også. En av disse ankom sent. Han ble plukket opp på stasjonen rett utenfor Lier-tunnelen og fraktet per bil til en imponerende gjestegård, med eget gårds-bryggeri og spennende arkitektur. Oppdraget denne ettermiddagen, etter kontortid, var å både informere, motivere og inspirere – om (lokal)innovasjon og sånn.

IMG_3618

Panelet, opplyst i grønt, håpets farge. Etter debatten mingling og foredrag om innovasjon og sånn…

Klokka passerte 18:00, etter en debatt hvor panelet i motsetning til meg, visste svært godt hvordan dette lokalsamfunnet fungerer. For det gjør jo ikke. Så var det min tur. Jeg prøvde meg med noen enkle, norske (og dessverre også et par utenlandske) definisjoner på hva innovasjon er, noe nytt, som er nyttig og kan nyttiggjøres. Videre til utfordringen med at vi lett foreldes til å tro at en vellykket «gründer» er alene, en skikkelig helt, og at det gjerne er en mann! Jeg rotet det antagelig til med floskelen om den forundrede kvinnen bak en hver «suksessrike» gründer-mann i media. I tillegg ble det litt enkel perspektivtrening og litt pirking i identitet. Lokal stolthet. Postnummer-gravitasjonskraften er sterk i polvotten (nok en upresis metafor for lykkelandet). Det fungerer alltid. Et sjansespill selvsagt. Men jeg har selv vokst opp på et lite sted, mindre enn Lier, så jeg innbiller meg at jeg klarer å identifisere meg med- og motkrefter for endring.

For det kommer endringer. Enten vi vil eller ikke. Det har bare så vidt begynt. Men jeg kamuflerer ikke det som skjer i det intetsigende, men tilsynelatende ufarlige: «omstilling». Jeg mener det er mer riktig å beskrive endringene som kommer som «en voldelig demontering av det bestående», fritt etter Joseph Alois og Schumpters første nedtegnelser av entreprenørskapet rolle i økonomien (1911). Vi er dårlig forberedt på noe slikt, selvfølgelig. Det rokker ved alt vi tenker på at skal og kommer til å bestå. Dessuten er det alltid mye bedre å snakke om endringene – til nød organisere og informere. Det kreves både mot og nysgjerrighet om noe nytt skal oppstå. Min gode kollega Thomas Hoholm har lært meg at det er nyttig å se etter tre ulike «typer» for vellykket samfunnsendring: Noen modige politikere, noen gründere i tillegg til noen kunstnere –de som utfordrer oss til å se smått som stort på nye måter. På vei ut (eller inn) av Lierbygda ligger Hegg skole. En hver tilreisende som er observant, helst passasjer og ikke sjåfør, vil kunne få øye på utsmykningen rundt skole- og kulturscenen og dermed trekke konklusjonen, som meg, at i denne bygda er det håp!

kunst-hegg-skole

Kilde: kibkunst.no/hegg14-1280×853

Det samme kan neppe sies å gjelde for den halv-rabiate høyskolelektoren, med så mange spissformulerte meninger og åpenbare impulskontrollproblemer… Men oppdrag og (lokal innovasjons-)pirking utført!

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Stand up neste?

Av og til blir jeg invitert til å pirke og peke, gi mine perspektiver på «endring og sånn«, en slags hybrid mellom faglig formidling- og et underholdningsinnslag. På jobben, altså i høyere utdanning, har dette det ikke fullt så flatterende utenlandske navnet: Edutainment. Altså er jeg en edutainer. Jeg innrømmer at jeg liker det. Det er spennende å finne fram til utfordringer og perspektiver som passer for bedrifter eller bransjer jeg ikke kjenner til. I tillegg til mye læring og møter med fine folk, er dette også en arena for å teste ut ting. Verbale svingslag som oppstår i planleggingen, men som nesten alltid lever sitt eget liv under leveransen, med inne- eller utestemme. Jeg advarer alltid. Likevel er det ganske ofte noen fintfølende sjeler som reagerer. Mer på form enn innhold. Heldigvis.

Denne uka var jeg på besøk hos en stram gjeng med treningsenterfolk. Jeg skulle kommentere på utviklingen i de siste ti årene og fremover. Det første er enkelt. Vekst har en egen logikk. Dessuten er den enkel å forholde seg til i etterkant. Det er bare å summere tall og telle opp. Desto verre er det med det som kommer. Altså, kan- bør eller skal aktørene i bransjen begi seg ut på nye markeder, utvikle nye «produkter» og således videreutvikle seg? Stå stille er neppe den beste «strategien». På en annen side, om alle andre «beveger seg» kanskje er det en lur ting å stå stille? Jeg snakket ikke så mye om dette, altså, hvem er jeg til å gi disse flinke folkene råd?

fortsatt-vekst

En ufattelig ekkel slide dette, tatt ut av sammenhengen, et forsøk på hvor det kan være nye åpenbare muligheter som riktignok vil kreve noe av «PT»-gærningene

Det vil si, jeg forsøkte på mitt vis å utfordre med spissformulerte påstander til ettertanke og diskusjon. På ett tidspunkt fikk jeg også fullstendig stillhet i salen, slik at jeg nærmest kunne hviske noen dypt alvorlige utfordringer som handler om de nære, enkle tingene, om å være noe for noen og mulige (lokale) løsninger på dette. Lett andpusten takket jeg for meg, og fikk en stor klem fra eiegode Cess, som på veien ut lurte på om jeg hadde vurdert stand up? Jeg har ikke det. Forespørselen hennes flippet meg helt ut. Jeg er kanskje bråkete og muligens utradisjonell på en scene, men morsom? Jeg synes ikke det. Dessuten er jeg beskjeden og introvert. Men smigret ble jeg. Hun fikk et lett brukt visittkort fra høyskolelektor-veska. Så hvem vet, kanskje utfordres jeg til å gjøre noe som vil være dråpen – den endelige bekreftelsen (til de som ikke liker det jeg driver med) på at jeg er på feil sted i livet, liksom-akademikeren som prøver å påvirke medmenneskene sine gjennom snev av underholdning.

lykkelandet-mars2017

Perspektivslide fra flammekasterpedagogen: Tenk om dette var eneste «bevis» fra vår sivilisasjon, mars 2017. Laminert og konservert til etterkommerne våre.

Det var de små tingene. Ja, og noen store også. I alle retninger. Så etter å ha provosert og minnet et par hundre veltrente mennesker om at det er viktig å prioritere den viktigste «muskelen» – hue… ruslet jeg ut i det skarpe vårlyset. Lettet og glad for at jeg blir utfordret og spurt – om de rareste ting 🙂

avslutning-2017

 

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Kvadratmeter med samvittighet – et utleiealternativ blir til

Jeg har engasjert meg i en av vår tids største utfordringer, økende økonomiske forskjeller og utrygge boforhold i pressområdene. Så har jeg skrevet noen ord om dette på Alternativ Utleie sine utmerkede websider. Altså et blogginnlegg om et annet blogginnlegg. Målet er å få øke bevisstheten rundt hva det er som skjer, samt etablere et noe mer solidarisk alternativ, men med økonomiske lønnsomhetmotiver i kjernen. Det kommer flere innlegg og tjenester utover året, men nå først, en ærlig nær utleverende fortelling om hvorfor jeg gjør dette…

http://www.autleie.no/2017/02/28/kvadratmeter-med-samvittighet/

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Fremtidsoptimsme ved inngangen til mørketiden

Så var sommeren 2016 over. En lang, varm og god sommer. Selv jeg, som ikke kaster så mye skygge, og dermed har mine termostat og sirkulasjonsutfordringer, gikk i kortbukse sent i september! Ikke at det er så viktig for (de fleste av) oss. At det verken må være sommer eller sommerferie da både varme, avkobling og fritid kan oppsøkes – eller kjøpes, når det passer deg. Det er nemlig en helt makeløs tid vi lever i. De av oss som er så heldige å oppleve denne overfloden. Vi sitter på den grønne gren. Bevares, noens grener er både større og langt bedre. Men tross alt, de fleste av oss har det vi trenger, i det minste dersom vi sammenlignet oss med de som ikke har noe.

Av og til får jeg lov til å komme på besøk for å prate (ok, og rope litt…) til voksne. Det var i etterkant av et slikt foredrag, om «endring og sånn», at en tilhører gjerne ville diskutere en av mine påstander, at vi har mistet troen på fremtiden, at vi på ett eller annet tidspunkt bestemte oss for at verden er et farlig sted, at utfordringene er større enn vi klarer og at i handlingslammelsen vender vi oss til kjente løsninger, på nye problemer! Så, vi skalker lukene, bygge forsvarsverker, markere suverenitet rundt egne meninger, følelser, tomter, hytter, hus, leiligheter og tilhørende løsøre. Alt som har forsikringsverdi er tilsynelatende mer verdifullt enn alt annet. Er det bare fordi det lar seg omsette? En tvilsom ide. Selv vakler jeg mellom tvil og redsel. Alt for mange rundt meg har blitt overopptatt av det farlige, det som kan true lykken, den materielle overfloden, overskuddet, mitt og mine «ting». Mens i mine naive øyne er mennesket et lekent, kreativt og skapende vesen, ikke et usikkert, engstelig og sikkerhetsorientert kryp men hang til de rareste ting. Det er og bør være en forskjell på meg og Gollum!

09-gollum-og-tor

Gollum og foreleseren

Men jeg blir også påvirket. Det skal noe til å stå imot. Tørre å strekke fram labben for å møte andre mennesker. Innrømme at jeg tar feil. Stille seg laglig for hugg, som det heter. Innrømme at andre vet noe jeg ikke vet – og at de vet mye mer! Kanskje handler det mest om sårbarhet og ærlighet. Vi vet at vi skal være rettferdige, vende det annet kinn til og være gode. Vi vet at å gjøre gode gjerninger gjør oss godt. Dessuten var verden et mye farligere sted før. I middelalderen men også i forrige århundre. Men i de store bokstavenes tid virker det som om vi har mistet troen på fremtiden. Fremtidsoptimismen er antagelig det som kan hjelpe oss, meg og deg, ut av en tilstand dominert av frykt og misunnelse, begjær og mistro. Jeg gjør så godt jeg kan, selv om det av og til blir svært store (og høye) ord, og påstander fra Tor…

 

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Dum, dummere, dummest – impuls- og selvkontroll, lektor Haugnes

09dum-dummereLørdag og jeg oppsummerer ukas hendelser. Høstsemesteret er tre uker gammelt og jeg har kommet godt i gang. Det er mange ting å huske på, undervisning, møter, oppgaver og epost. Hektisk, men jeg har valgt det selv og trives godt med tilværelsen. Hver lørdag forsøker jeg å sette av tid til refleksjon over hendelser som har satt spor. Tanken er at jeg kan lære av hvordan jeg reagerer og dermed forbedre meg selv. Det er slett ikke alt som ender opp som et rop ut på verdens veven. Men en opplevelse fra uken som snart er over, klarer jeg ikke å bearbeide alene. Eller, jeg har brukt mye tid på å tenke på det som hendte allerede, nå kan blir det enda noen flere tanker. Jeg er ikke spesielt stolt av dette, mer flau over egen oppførsel og undrer meg fortsatt over at det går an.

Det hele skjedde i starten av en forelesningsøkt, eller i pausen mellom to, faktisk. Jeg var ferdig snakket om moral og utvikling av organisasjoner på 1700 tallet, da to studenter tok kontakt og lurte på om de kunne få lov til å verve noen nye medlemmer til en studentforening. Jeg er vanligvis ganske positiv til slike forespørsler, det vil si, jeg bruker å sjekke hva de skal, eventuelt si eller vise, denne gangen glemte jeg meg, kanskje fordi foreningen driver med noe jeg selv er opptatt av og har hatt glede av i mange år, egentlig hele oppveksten, faktisk. Både min bestefar, far og jeg selv har bedrevet og bedriver fortsatt dette på fritiden, uansett, det var ikke poenget.

Dumhet nr 1
Jeg burde ha stilt noen kontrollspørsmål før studentene slapp løs på sine medstudenter. Det var rundt 250-300 studenter i auditoriet som sammen med meg først ble utsatt for en video. Det er alltid et sjansespill. Dette var av den helt klart pinlige sorten. Intens partymusikk, unge menn som jekket og svingte ølflasker, korte klipp av pene jenter, som dekor. I og for seg ikke noe galt i pene jenter, men kombinasjonene –fest-fyll-og-eye-candy blir helt feil for meg, men jeg hadde latt de få lov, så jeg begrenset meg til noen lett hevede øynebryn. Noen i salen fniste. Jeg hadde blitt fersket. Noen i salen hadde skjønt at jeg angret.

Dumhet nr 2
Så åpnet den ene studenten munnen. En arrogant melding om at foreningen vurderte å ta imot søkere, men bare fra noen få, utvalgte linjer. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte. Jeg vurderte å gripe inn. Flertallet av studentene i denne klassen var ikke søkerberettiget til denne eksklusive gutte-klubben. En modig student rakk opp hånden og spurte representanten om dette. Svaret fra foreningens talsperson var som hentet ut fra en møllspist garderobe med middelalderemblem. Begrensningen skyldtes tradisjoner! Det var nok. Jeg klarte ikke holde meg. Jeg skrudde på mikrofonen min og løftet hånden. Minnet studentene om årstallet, 2016, at slikt elitistisk tullball burde de holde seg for gode til å holde på med, i det minste ikke stille opp i en sal full av studenter som ikke var søkeberettiget! Jeg burde ha gitt meg der. Jeg var opprørt. Jeg burde ha gått meg en tur ut av auditoriet, spist eplet mitt, drukket vann, trukket pusten og så startet på nytt. Men så fulgte dumhet nr 3:

De to studentene ruslet noe slukøret i retning døra, noe ble sagt, jeg oppfattet ikke riktig hva, men tente på alle plugger. Instinktivt plukket jeg med meg en bunke søknadsark som de hadde lagt igjen på kateteret, gikk etter studentene, som hadde forlatt auditoriet, åpnet døren og kastet papirene deres etter dem. Jeg sa noe også, noe jeg har glemt, eller fortrengt, men det var neppe særlig lurt eller veloverveid. Noe om at jeg ikke finner meg i slik nesevis, arrogant oppførsel og at de bør ta en prat med foreningen sin om dette er slik de er tjent med å holde på.

Sukk. Så skulle jeg altså fortsette forelesningen. Om utviklingen på 1850-tallet. Opptakten til den andre industrielle revolusjon. For en idiot. Hvorfor? Jeg hadde altså skjelt ut en student i full offentlighet. En ting er å kaste tusjer noe annet er å bruke mikrofonen. Jeg gjennomførte undervisningsøkten, faktisk ytterligere 3×45 minutter før jeg fikk satt meg ned å tenkt over hva som egentlig hadde skjedd. Studenten hadde i mellomtiden skrevet en epost om hvor upassende oppførselen min var. Jeg var ikke uenig. Jeg beklaget. Jeg skrev at jeg ikke helt vet hva det var som skjedde, men at kombinasjonen av at jeg ikke hadde kontrollert hvem og hva, innholdet og målet med presentasjonen samt at den blærete tonen alltid er en utfordring for meg. Arrogante mennesker slipper for lett unna. Det er tåpelig at jeg ikke bare trekker pusten dypt og lar de holde på. Det for pokker ikke min jobb å lære de oppførsel. Eller? Nei. Jeg fikk ytterligere en epost fra studenten. Han tok det ganske pent, men vil nok huske opptrinnet en stund. Jeg har ikke klart å glemme det. Jeg både angrer – men så angrer jeg ikke. Det surrer fortsatt i kålen. Dels er det moralisten i meg som minner meg om rollen min, at jeg må huske på at jeg er ansvarlig for hva jeg gjør. Så er det alle unnskyldningene. Den famøse videoen, tonen i budskapet, alkohol-fokuset, kvinnesynet, at jeg på Don Quijote vis skulle forsvare studentene «mine» de som ikke kunne søke på denne eksklusive gutteklubben med høy snobbefaktor. Dessuten er det omorganisering på jobben og antagelig noe mer stress enn jeg helt klarer å bearbeide. Jeg har rett og slett litt for kort og tørr lunte! Så, ferdig evaluert nå, og mandag morgen skal jeg skrive en epost til studentorganisasjonen, SBIO og beklage det inntrufne og at jeg heretter bare svært unntaksvis vil slippe til andre budskap, enn mine egne forsøk på faglig pirking og motivasjon av dagens håpefulle til å bli ansvarlige, bevisste medmennesker! Snakk om ironi, full tenning i dannelseskurset Bedriften på BI, i 2016. Sukk…

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Frykt, frustrasjon og ferie – sommerpause 2016.

06-sommer2016-3Det er sommer i lykkelandet og folk flest, høyskolelektorer inkludert logger (delvis) av og tar en pust i bakken. I trafikken er det merkbart bedre flyt. I nærbutikken min likeså. Forleden kveld tok jeg en tur til IKEA (Furuset) overbevist om at dette ville bli et effektivt handle-stunt. Men der var det alt annet enn sommerferie. Så folkene er her, men åpenbart ikke der de er i hverdagene. Så om du var i tvil, dette lille sommerkåseriet handler som ellers, mest om meg og mitt.

Jeg liker hverdager. De krever rutiner jeg må forholde meg til. Enkle gjennomførbare mål, men også små utfordringer som må løses, eller prokrastineres. I tillegg utsettes jeg for alle de fryktelige påminnelsene om at verden er uberegnelig, vond og vanskelig. Det er et evig jammer. Fra morgen til kveld og om natten med, om jeg ikke får sove og er så dum at jeg berører «smart-telefonen» 😦

Sånn sett er sommer(feri)en en interessant periode. Altså, med tanke på at vi skal slappe av, ta ferie, dog ikke helt avskåret fra den ville verden vi lever i, og som noen føler for å oppdatere oss på. Nå mangler det aldri på utfordringer, problemer eller katastrofer, ei heller denne sommeren. For oss alle mener jeg. De stakkars journalistene som må/vil jobbe gjennom sommermåneden, jobber hardt og målbevisst for å grave opp de mest horrible uhyrligheter, slik at vi bevarer fornemmelsen av (litt) unntakstilstand. Om det ikke skjer noe fælt, en skuddveksling, et terrorangrep, en togavsporing eller en naturkatastrofe så finner de garantert noe. Voldsepisoder og trafikkulykker, hoggorm, maneter, ulv og flått løftes regelmessig opp og fram i vår bevissthet. Det samme gjør antallet arbeidsledige, i eller utenfor oljesektoren. Den Europeiske Union står i fare for å gå i oppløsning etter «Brexit». Engelske banker og valuta kan få en alvorlig knekk. Faren for Zika-viruset er ennå ikke avblåst og kreft kan vi selvsagt alltids få dersom vi er for mye ute i den livsfarlige solen. Om vi er for mye inne også, men det er selvsagt selvvalgt og da litt mindre sexy som frykt-dopamin. Nylig leste jeg om at den usynlige permafrosten var i ferd med å slippe taket! Smak på setningen: «Den usynlige permafrosten» (og les gjerne artikkelen med egne øyne). Vanskelig å identifisere med sikkerhet, forteller forskerne. Fjellsider og andre steinblokker vil kunne slippe taket fordi det «usynlige limet» går i oppløsning. «Mannen» får (antagelig ganske så brysomme) konkurrenter, og best av alt, det blir langt flere som kan føle litt på engstelsen av å bo under en tung stein! Mer frykt og usikkerhet fordelt ut over hele steinrøysa! Herlig.

Det finnes heldigvis mange ulike kanaler å publisere frykten sin i. Jeg mener ikke å bagatellisere noen av disse (viktige) tingene, det er bare at jeg trenger en pause nå. Jeg skal ta ansvar selv. Ironisk nok gjennom å skrive om det. Så plutselig, etter en alt for kort periode, når jeg nesten har blitt vant til et mye saktere tempo, er det tilbake på jobb igjen. Nye oppgaver, og jeg forventer at de skal være ganske like de jeg hadde i fjor, men også noen helt nye, om jeg fortsatt har en jobb da? Det kan jeg jo aldri med sikkerhet egentlig vite i disse «omstillingstider«.

Og går det nedover? Gjør det egentlig det? Nja. Det blir vel opp til hver og en av oss. Så ikke la deg lure. Pass på deg selv og dine og ha en best mulig (sommer)pause. Skulle du få abstinenser etter et par dager med instant familie, mygg, knott, campingturister, fritid og uvante arbeidsoppgaver, klikk deg innom rikskringkasterens minutt for minutt dekning av steinen i Møre og Romsdal. Den detter ned. En eller annen gang.

GOD SOMMER 🙂

06-nrk-mannen-minutt-for-minutt

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

En kort BI-oppsummering fra NM for studentbedrifter 2016

activent

Activent SB viser muskler og glede under NM for studentbedrifter 2016

For syvende år på rad arrangerte Ungt Entreprenørskap Norge nasjonal finale for studentbedrifter hos NHO på Majorstua i Oslo. 24 studentbedrifter(SB) var plukket ut til å representere seg selv og utdanningsinstitusjonen sin. Oslo stilte med 8 SB’er og av disse var hele 4 fra Handelshøyskolen BI.

Activent SB

Independente SB

Krydderiet SB

Happy Norwegian SB

Det ble to innholdsrike dager, onsdag 8/ og torsdag 9/6. Opplegget til Ungt Entreprenørskap er meget bra og deltakere, jurymedlemmer samt ansatte og besøkende hos NHO, fikk oppleve mye kunnskap, energi, skapervilje og glede.

finale

Finalen og rett før vinnerne utropes

Vinnerne ble Indago SB fra Høgskolen i Sørøst-Norge og HavTekk SB fra NTNU i Ålesund. Begge teamene fikk billetter til EM i Bucuresti i sommer.

Våre SB’er gjorde en kjempejobb med å presenter seg og ta til seg innspill for videre satsning. At vi ikke vant noen priser gjør at konkurranseinstinktet til læreren er tent, for neste års NM. Det viktigste er imidlertid ikke å vinne slike konkurranser, men å komme seg videre. Øke troen på egen idé og styrke teamet, slik at studentbedriften kan bli en ordinær bedrift, gjerne en erstatning for deltidsjobben som mange studenter har. Mine to gode kollegaer Martin Uteng og Fredrik Christensen fra kommunikasjonsavdelingen var tilstede begge dagene og har laget denne fine oppsummeringen av NM for studentbedrifter med BI-briller (lenke i bildet)

happynorwegians

… og bakom-bildet, foto av fotografene…

foto-av-fotografene

Fredrik og Martin 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized