Dum, dummere, dummest – impuls- og selvkontroll, lektor Haugnes

09dum-dummereLørdag og jeg oppsummerer ukas hendelser. Høstsemesteret er tre uker gammelt og jeg har kommet godt i gang. Det er mange ting å huske på, undervisning, møter, oppgaver og epost. Hektisk, men jeg har valgt det selv og trives godt med tilværelsen. Hver lørdag forsøker jeg å sette av tid til refleksjon over hendelser som har satt spor. Tanken er at jeg kan lære av hvordan jeg reagerer og dermed forbedre meg selv. Det er slett ikke alt som ender opp som et rop ut på verdens veven. Men en opplevelse fra uken som snart er over, klarer jeg ikke å bearbeide alene. Eller, jeg har brukt mye tid på å tenke på det som hendte allerede, nå kan blir det enda noen flere tanker. Jeg er ikke spesielt stolt av dette, mer flau over egen oppførsel og undrer meg fortsatt over at det går an.

Det hele skjedde i starten av en forelesningsøkt, eller i pausen mellom to, faktisk. Jeg var ferdig snakket om moral og utvikling av organisasjoner på 1700 tallet, da to studenter tok kontakt og lurte på om de kunne få lov til å verve noen nye medlemmer til en studentforening. Jeg er vanligvis ganske positiv til slike forespørsler, det vil si, jeg bruker å sjekke hva de skal, eventuelt si eller vise, denne gangen glemte jeg meg, kanskje fordi foreningen driver med noe jeg selv er opptatt av og har hatt glede av i mange år, egentlig hele oppveksten, faktisk. Både min bestefar, far og jeg selv har bedrevet og bedriver fortsatt dette på fritiden, uansett, det var ikke poenget.

Dumhet nr 1
Jeg burde ha stilt noen kontrollspørsmål før studentene slapp løs på sine medstudenter. Det var rundt 250-300 studenter i auditoriet som sammen med meg først ble utsatt for en video. Det er alltid et sjansespill. Dette var av den helt klart pinlige sorten. Intens partymusikk, unge menn som jekket og svingte ølflasker, korte klipp av pene jenter, som dekor. I og for seg ikke noe galt i pene jenter, men kombinasjonene –fest-fyll-og-eye-candy blir helt feil for meg, men jeg hadde latt de få lov, så jeg begrenset meg til noen lett hevede øynebryn. Noen i salen fniste. Jeg hadde blitt fersket. Noen i salen hadde skjønt at jeg angret.

Dumhet nr 2
Så åpnet den ene studenten munnen. En arrogant melding om at foreningen vurderte å ta imot søkere, men bare fra noen få, utvalgte linjer. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte. Jeg vurderte å gripe inn. Flertallet av studentene i denne klassen var ikke søkerberettiget til denne eksklusive gutte-klubben. En modig student rakk opp hånden og spurte representanten om dette. Svaret fra foreningens talsperson var som hentet ut fra en møllspist garderobe med middelalderemblem. Begrensningen skyldtes tradisjoner! Det var nok. Jeg klarte ikke holde meg. Jeg skrudde på mikrofonen min og løftet hånden. Minnet studentene om årstallet, 2016, at slikt elitistisk tullball burde de holde seg for gode til å holde på med, i det minste ikke stille opp i en sal full av studenter som ikke var søkeberettiget! Jeg burde ha gitt meg der. Jeg var opprørt. Jeg burde ha gått meg en tur ut av auditoriet, spist eplet mitt, drukket vann, trukket pusten og så startet på nytt. Men så fulgte dumhet nr 3:

De to studentene ruslet noe slukøret i retning døra, noe ble sagt, jeg oppfattet ikke riktig hva, men tente på alle plugger. Instinktivt plukket jeg med meg en bunke søknadsark som de hadde lagt igjen på kateteret, gikk etter studentene, som hadde forlatt auditoriet, åpnet døren og kastet papirene deres etter dem. Jeg sa noe også, noe jeg har glemt, eller fortrengt, men det var neppe særlig lurt eller veloverveid. Noe om at jeg ikke finner meg i slik nesevis, arrogant oppførsel og at de bør ta en prat med foreningen sin om dette er slik de er tjent med å holde på.

Sukk. Så skulle jeg altså fortsette forelesningen. Om utviklingen på 1850-tallet. Opptakten til den andre industrielle revolusjon. For en idiot. Hvorfor? Jeg hadde altså skjelt ut en student i full offentlighet. En ting er å kaste tusjer noe annet er å bruke mikrofonen. Jeg gjennomførte undervisningsøkten, faktisk ytterligere 3×45 minutter før jeg fikk satt meg ned å tenkt over hva som egentlig hadde skjedd. Studenten hadde i mellomtiden skrevet en epost om hvor upassende oppførselen min var. Jeg var ikke uenig. Jeg beklaget. Jeg skrev at jeg ikke helt vet hva det var som skjedde, men at kombinasjonen av at jeg ikke hadde kontrollert hvem og hva, innholdet og målet med presentasjonen samt at den blærete tonen alltid er en utfordring for meg. Arrogante mennesker slipper for lett unna. Det er tåpelig at jeg ikke bare trekker pusten dypt og lar de holde på. Det for pokker ikke min jobb å lære de oppførsel. Eller? Nei. Jeg fikk ytterligere en epost fra studenten. Han tok det ganske pent, men vil nok huske opptrinnet en stund. Jeg har ikke klart å glemme det. Jeg både angrer – men så angrer jeg ikke. Det surrer fortsatt i kålen. Dels er det moralisten i meg som minner meg om rollen min, at jeg må huske på at jeg er ansvarlig for hva jeg gjør. Så er det alle unnskyldningene. Den famøse videoen, tonen i budskapet, alkohol-fokuset, kvinnesynet, at jeg på Don Quijote vis skulle forsvare studentene «mine» de som ikke kunne søke på denne eksklusive gutteklubben med høy snobbefaktor. Dessuten er det omorganisering på jobben og antagelig noe mer stress enn jeg helt klarer å bearbeide. Jeg har rett og slett litt for kort og tørr lunte! Så, ferdig evaluert nå, og mandag morgen skal jeg skrive en epost til studentorganisasjonen, SBIO og beklage det inntrufne og at jeg heretter bare svært unntaksvis vil slippe til andre budskap, enn mine egne forsøk på faglig pirking og motivasjon av dagens håpefulle til å bli ansvarlige, bevisste medmennesker! Snakk om ironi, full tenning i dannelseskurset Bedriften på BI, i 2016. Sukk…

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

2 responses to “Dum, dummere, dummest – impuls- og selvkontroll, lektor Haugnes

  1. Anonym entøker

    Satt i forelesningssalen, og så absolutt ingen problemer med reaksjonen din. Å komme inn i en sal med en pretensiøs holdning, figurativt pisse på bordet og vise fingeren, for så å gå uten å i det hele tatt be om en unnskyldning er kvalmende. Tror samtlige i salen var enige i måten du håndterte det på.

  2. Lars-øystein

    Selv om du har makten som foreleser og ikke burde kjefte på studenter, så mener jeg det kanskje var på tide noen med «historiske» øyne og forelesermakt fortalte studentene at vi var i 2016 og ikke i middelalderen. Kan jo være lurt i et lengre perspektiv, før de tramper ut i fremtidens åpne sosiale næringsliv. Arrogante mennesker slipper alt for lett unna.

    Slutt å angre og klapp deg på skulderen.
    Dagens episode innen voksenopplæring ble grundig utført. Du tok jo også en ryddig runde på mail i etterkant også. Studenten kommer nok ut i andre enden med en erfaring rikere som han forhåpentligvis vokser på. Og kanskje du «reddet» noen andre håpefulle studenter fra indre forfall i tide 😉

    Regner med at flere av dem leser bloggen din også

    BI Vestfold 02-05

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s