Provokasjon og fagformidling med følelser vekker motstand

Jeg har lært meg til å starte mine foredrag med en advarsel.

I noen foredrag er jeg en innleid moralist med ute-stemme! Spissformulert og karikert. Jeg bruker humor og skjemt, alvor og noen mer eller mindre vellykkede ufinheter. Det kan gå ut over alt og alle. Meg selv inkludert. Det må nesten det. Jeg forsøker å holde på oppmerksomheten, men samtidig lage både energi og god stemning. Formidleren er budskapet og målet helliger middelet (fritt etter Machiavelli). I krig og kjærlighet er det meste lov. Fag-formidling kan nemlig bli mer effektivt dersom jeg bruker følelser og forbannelser. Mottakeren skal (etter planen) tenke seg om og koble det til sitt språk, sin kontekst og eventuelle handlingsrom.

 

En «edutainer» gjør nettopp det, forsøker å underholde men også røre det til i «bollen». Jeg var nylig ute på tur og leverte et avslutningsforedrag om endring og undring. Det gikk sånn passe. Det ble både smil og hodenikking og samtidig forsiktig, lett (oppgitt?) risting på kålen. Rett etterpå var det lunsj. Jeg stilte meg opp i mat køen og forsøkte å gjøre minst mulig ut av meg. Flere snakket om «det siste innlegget» uten å se seg rundt. Plutselig var han der, foredragsholderen. Jeg hørte hyggelige og noen mindre hyggelige, men forståelige og ærlige kommentarer. Det er stas med ros, men det siste er de klart mest interessante reaksjonene på meg og mitt. Noen synes det jeg holder på med er «direkte dårlig, rotete og unødvendig». Spennende, uten at jeg til nå har tatt skrittet bort og har bedt om en bedre forklaring.

Om jeg skal gjette så er det nok formen. Kanskje mannen også, «han» kan bli en håndfull, flammekasterpedagogen. Altså er det den utagerende stilen. Ropingen, banning og det at kroppen er mitt formidlingsverktøy, like mye som stemmen, i fistel eller ei. Jeg starter med en advarsel og forklarer hva jeg holder på med. Det er alltid «noen» som blir mer provosert enn andre. Ja, mer enn en gang har jeg tenkt, jeg det verdt det? Kanskje jeg bare skal dempe meg, være mer «normal»? For jeg kommer aldri til å nå fram til «alle». Men så vet jeg også at det ikke er mulig. Forutsatt at jeg ikke bare skal underholde. Det lærte jeg en gang i oppveksten. På et lite sted der alle kjente alle. At det var meningsløst å tro at alle ville like deg dersom du ikke snakket «alle» etter munnen. Sa det de ville høre. Ikke noe utfordrende, ikke noe nytt. Bare det som var kjent, trygt og bestemt (for lenge siden).

Så når nok et foredrag og tilhørende hotelllunsj er fordøyd, faller jeg tilbake på at det fortsatt er verdt anstrengelsene. Jeg lærer dessuten noe hver gang. Noen modige sjeler velger til og med å både ta og holde kontakten. Det setter jeg utrolig stor pris på. Derfor, reflekterer, forbereder og gjør jeg meg klar til nye verbale svingslag i fremskrittet og (selv) utviklingens navn!

Avsluttende slide på en avfallskonferanse i februar 2016