Den halvdigitale norske velferdsnissen – om å ta i bruk digitale hjelpemidler i forelesningen m.m.

Alvorlig, skjeggete flammekasterpedagog som ung(?) historiestudent i Trondheim. Lusekofta er fortsatt i bruk!

Mot slutten av forelesningsrekken i Bedriften på Handelshøyskolen BI har vi et emne som jeg har et nært og varmt forhold til, den nordiske modellen, framveksten av velferdsstaten og forholdet mellom stat og bedrift. Som ung student på NTNU midt på 1990-tallet fikk jeg en gang et slags uforståelig kall om å undersøke hvordan vi som nasjon, før “oljealderen” på 1960- og 70-tallet, både kunne innføre folketrygden og samtidig distribuere kapital rundt om kring til utvalgte hjørnesteinsbedrifter høyt og lavt, vidt og bredt i utvalgte og prioriterte utkantstrøk.

Jeg mistenker at mang en student i kongeriket verken har forståelse eller spesiell interesse for hvilke faktorer vi, de spesielt interessert av oss, velferds- og økonomisk-historiker-nerdene, mener er de viktigste for å skjønne hvordan Jens (med det jeg tipper var med god hjelp av Jonas og et busslass «medierådgivere» mfl) for få år siden plutselig begynte å omtale som “den norske modellen”. Jeg er lett allergisk mot slikt. Nasjonalromantisk selvdigging, kongehuset og andre “ovenfra-og-ned” institusjoner. Beklager. Jeg er en stolt nordmann jeg også, men jeg ønsker å vite hvordan disse tingene egentlig henger sammen – ikke hvordan vi lapper det sammen gjennom mystiske ritualer og markeringer, det nært forestående “Grunnlovsjubileet” (grøss), 17.mai, våt snø, snørr og tåke i Holmenkollen og andre mer eller mindre høytidelige forsøk på å framstå som både eldre, større og viktigere enn det vi er. Det var dette med perspektiver igjen.

Uansett. Til denne forelesningen skal studenten ha lest en artikkel som er tungt fordøyelig. Spesielt om du aldri har lest og satt deg inn i velferdsstatsutviklingen i skandinavia nemlig Francis Sejersteds sammenligning av den norske og svenske utviklingen, på innfløkt akademisk engelsk, som i følge forfatteren leder fram til: “Demokratisk kapitalisme”. Mitt bidrag til å nullstille studentene har vært å få de til å konkurrere om å sette riktige bilder på en tidslinje på tavla. Dette har fungert sånn passe. I år hadde jeg bestemt meg for å “oppgradere” denne konkurransen.

BI-studenter jobber med oppgaveløsning i forelesning. Norske velferdsbilder til besvær…

 

Det handler om å aktivere alle – ikke bare de som (u)frivillig deltar på “scenen”. Som sagt så gjort. Itslearning har et enkelt dra og slipp verktøy. Jeg valgte ut 13 bilder som mer eller mindre har med utviklingen å gjøre. Litt kritikk av verktøyet, det funker ikke på verken smart-telefoner eller nettbrett. Dra og slipp funksjonaliteten fungerer bare på PC og Eplemaskiner – ikke glassfjølene! Det burde LMS-huene i Bergen kanskje gjøre noe med?

Uansett. Jeg lar studentene holde på i 10-15 minutter, i timen, med dra og slipp, før jeg aktiverer fasiten, samtidig som jeg “henger den opp” på tavla. Deretter gjennomfører jeg 1 ½ times forelesning, selve «gjønågangen», men hvor studentene selv har vært med på å gjette, hver for seg eller to og to, og følgelig er de også mer “påkoblet” – det er i hvert fall teorien. I år føler jeg at nettopp denne forelesningen ble ennå litt bedre enn tidligere. De virker fornøyd og går forhåpentligvis løs på sir. Francis artikkel med fornyet mot og interesse. Det er jo det som er jobben min. Skape motivasjon og leselyst! Dessuten forsøker jeg å fange opp tilbakemeldinger, ikke hver gang – men når jeg gjør nye ting, som dette:

Foreløpig indikasjon, det ser ut til at de liker det… Riktignok kun bare få svar. Det var det med egeninteressen… hvorfor skal vi gidde å gi bråkebøtta tilbakemelding?

Det falt seg også slik at Norges største universitetsavis var på besøk denne uka med to(!) fotografer og en journalist. Universitas har satt fokus på om studenter som har med digitale hjelpemidler i forelesning blir distrahert… hva? Kan det være mulig?

På forsiden av Universitas. Mine studenter i gang med testen… Blir litt stolt faktisk!

Her er artikkelen. Jeg viser riktignok aldri fingerdukke-episodene, BIKEA-tales, i forelesningen, men holder på med mye annet rart, for å lære men også for å skape variasjon. Alt i forsøk på å motivere studentene og vise at jeg prøver å følge med. Det er mange andre lærere og foreleser som gjør dette bedre enn meg. Jeg er derfor evig takknemlig for alle velmenende tilbakemeldinger, forslag til forbedringer eller rett og slett beskjed om hva jeg bør teste ut. Om du ikke vil fortelle meg det her – så ta gjerne kontakt: tor.haugnes@bi.no  På forhånd takk!