Digital kompetanse – vil det bli noen debatt?

Debatt på BI tirsdag 17.1

Så er Tor Haugnes-caset debattert for åpen scene (og mikrofon) og jeg har gjort meg noen tanker om dagens ordveksling.

Jobben min er å forelese og følgelig er jeg opptatt av å gjøre en best mulig jobb, stille godt forberedt og forsøke å motivere tilhørerne mine til å synes at mitt fag er det viktigste. Det er ikke lett. Jeg konkurrerer med andre fag men også sterke sanseinntrykk, umiddelbare onlinebaserte verktøy som har lett og ubegrenset adgang til målgruppen. Jeg har ikke sans for verken forbud eller påbud. Derfor må det være ting jeg kan gjøre for å holde på oppmerksomheten og gjøre det interessant nok til å komme tilbake, i forelesningen. I fjor høst eksperimenterte jeg med mer studentaktiviteter og skal fortsette med det.

Men så var dette med de ”sosiale mediene”. Er det mulig å lage en beste praksis? Og således skape et miljø hvor jeg, som er nybegynner kan lære av noen, gjerne de beste? Eller skal jeg bare finne ut av hva som virker på egen hånd?

Jeg er ingen innovatør eller entusiast slik jeg oppfatter både Eirik Newth og Cecilie Staude, så hva med meg? Det er ganske overveldende, og kompleksiteten er så stor at kanskje hver og en av oss er godt fornøyd med å ha vår egen lille private nettstrategi, om overhode noen plan for om vi skal bruke dette – og altså ikke hvordan!

En stemme som ikke ble hørt i dagens debatt, selv om møteleder flere ganger forsøkte, er alle de som ikke føler seg komfortable med alt dette nye. Det handler derfor også om digital kompetanse og spredningen av dette. Det må det åpenbart settes av tid og ressurser for å få til. På hele institusjonen og på instituttene. Dette er like aktuelt for forskere som for forelesere, blant studenter som i næringslivet.

Jeg synes det ble sagt mye bra i dagens debatt. Jeg noterte meg flere ting. At både rollene er utfordret, podcast kan og bør være et lavterskelstilbud og at de digitale møteplassene kan være spennende supplement til tradisjonell undervisning.

Videre synes jeg studentrepresentantene og spørsmålene fra salen var velformulerte og gode. De er de viktigste stemmene i denne debatten. For hvordan (eller OM) de lærer er det vanskelig for meg å vite – om de aldri måles på det, men snarere hva de finner enkelt og/eller underholdende. Det siste er også det jeg har fått høre et par ganger i det siste. Ah, han der Haugnes, om studentene liker det han gjør er det slett ikke sikkert at det bidrar til økt læring.  Men jeg er opptatt av det. Veldig og vil gjerne ha innspill på hva jeg kan forbedre. Og kanskje er jeg ikke helt ”vanlig” – men heller ikke så ”uvanlig” at studenter aldri tidligere (eller senere) er utsatt for en foreleser med litt over gjennomsnittlig engasjement for faget sitt!

Debatten (og dette innlegget) ble litt lang(t). I hvert fall for meg. Jeg fikk ganske vondt i hodet mot slutten. Det var krevende å konsentrere seg (så lenge, he-he) og forsøke å forholde seg til alt det som ble sagt. Men jeg tror at det hele er over for denne gang. Det vil si, om noen skulle lure på hva jeg tenker om pedagogikk, formidling og nye medier for den saks skyld er de hjertelig velkommen til å ta kontakt. Jeg har ingen fasitsvar – bare noen erfaringer og en masse meninger….

9 kommentarer

Lagret under Uncategorized

9 Svar til “Digital kompetanse – vil det bli noen debatt?

  1. Lin

    Ville bare legge til en kommentar til det du nevnte om de som sier at selv om studentene liker det du gjør, betyr de ikke nødvendigvis bedre læring.

    Jeg tok bedriften i høst og er overbevist om at jeg aldri ville klart å få en B på eksamen om det ikke hadde vært for dine forelesinger. Jeg har aldri gjort det spesielt bra i teoretiske fag, faller lett ut i forelesinger, er ikke flink å lese mye teori og lærer best når jeg løser/skriver oppgaver. Ja, forelesingene dine var underholdene, men det er viktig for meg at folk skjønner at det også bidrog til læringsprosessen og økte interessen for faget! I allefall for meg og de jeg har snakket med.

    I mine år som student (4 år på universitet/høyskole) har jeg merket at lærer/foreleser har hatt stor betydning til hva slags forhold jeg får til de forskjellige emnene. Virker læreren trøtt og uentusiastisk gir det liten inspirasjon til å lære. Men om læreren, som tross alt må repetere mye av det samme stoffet hvert år, selv er interessert og det virker som om de synes det de lærer bort er spennende, birdrar det til å skape gode assosiasjoner til faget og økt interesse for å lære mer.

    The Company boka gjorde at jeg spesielt ikke så frem til dette faget. Ikke min type bok nei… Derfor ble jeg overasket hvor morsomt og interessant noe som jeg i utgangspunket ikke var interesert i kunne bli med en noe «uvanlig» entusiastisk læremetode. Jeg husker også mye mer av hva jeg lærte i Bedriften sammenlignet med andre fag, hvor fokuset lå på å huske mest mulig til eksamen, og ikke på å lære mest mulig og «forstå».

    Ville bare legge det til :)

  2. Cecilie Staude skriver i sitt innlegg: ”Sosiale medier er ikke et mål i seg selv, men et verktøy som vil få betydning for fremtidens læring.” Klart det! På samme måte som andre hjelpemidler. Et godt eksempel er hvordan interaktive tavler både de stasjonære og de mobile, tas i bruk på stadig nye områder. Denne utviklingen er det spennende å følge med på, også fordi jeg forsøker å ta del i den ved å prøve selv.

    Men hva skjer! Senest i dag, da jeg sto der i undervisningsrommet og skulle anvende den nye SmartBoard tavlen, fikk jeg et deja vu. Sånn hadde jeg det også 20 år tilbake i tid, da jeg for første gang begynte å forelese. En usikker, utrygg følelse hvor jeg glemte faget og formidlingen fordi jeg ble så opptatt av å forsøke å mestre teknologien.

    Dette forteller meg at det alltid vil være terskler i møte med det nye, men teoretisk sett vet jeg at det er bare en vei. Skal jeg henge med, må jeg kaste meg utpå. Med andre ord Tor; for å utvikle vår digitale kompetanse må vi prøve, feile og prøve på nytt, men underveis må vi ha det gøy fordi vi vet at dette tar aldri slutt.

    Men hva så med de som ikke vil? Hvordan skal vi få dem med? Skal vi tvinge dem eller henge dem ut eller latterliggjøre dem fordi de ikke gjør som oss?

    Jeg tror et svar er at vi må fokusere på faktorer som har betydning for vår indre motivasjon. Tre nøkkelord som jeg en gang leste og siden har tenkt mye på er autonomi, kompetanse og relasjon.
    Med autonomi menes at vi bør oppfatte oss selv som kilden til egen atferd. Det er med andre ord ikke noe godt utgangspunkt hvis vi føler at vi blir tvunget. Da går vi lett i vranglås. Så hvor lurt er det om vi innfører en plikt til at alle må delta på kurs? Samtidig må det være mulig å føle en viss grad av autonomi selv om vi blir gitt noen ytre rammer å forholde oss til. Vi må derfor kunne sette opp et sett med tydelige læringsmål, men presisere at det er opptil den enkelte om de når disse eller ikke. Poenget blir: Skal du bli god må du trene, men vi skal sørge for at du trener riktig.
    Relasjoner har å gjøre med hvordan vi er knyttet til andre. Hvordan skal vi få med lærere som i liten grad er vant til å samarbeide? Kan en mulighet være kollegaveiledning dvs en metode for problemløsning som samtidig legger til rette for erfaringsdeling og kompetanseutveksling?
    Og til slutt ordet kompetanse hvor det dreier seg om hvordan vi søker utfordringer vi mener er passelige i forhold til våre evner. Alle kan vi trenge hjelp til å dele opp jobben så hver bit blir overkommelig. Som en spillprodusent en gang sa til meg: ”Det skal være lett å komme i gang. I vår verden betyr det at alt bør være et klikk unna, men hver gang du føler deg utlært skal du møte en ny motbakke”.

    Dette var noen tanker om tilrettelegging for utvikling av digital kompetanse. Til de som er interessert er det mer å lese på BI LearningLab sine sider hvor dere vil finne et eksempel i form av informasjon om vårt nye ped kurs http://www.bi.no/forskning/LearningLab/learninglab-informerer/PED-1201-Teaching-and-Learning-The-BI-Way/

  3. Frank Otto Olsen

    Det var en spennende og god debatt, mange gode innspill.

    Det jeg merker meg hos de sterkeste kritikerne av sosiale medier, eller til og med bruk av PC generelt sett i forelesningene, er innspill som virker farget av manglende forståelse for helheten – eller kanskje manglende vilje til å forstå. Fokuset blir fort veldig ensidig, og da utelukkende rettet mot (de faktiske) problemene og utfordringene som ligger i slik bruk.

    Nå ligger det i både Twitter og Facebook mange funksjoner i forhold til valg og utsiling av informasjon. De fleste som har et fortrolig forhold til eksempelvis Facebook bruker listene aktivt, både for å begrense informasjon og for å dele informasjon så målrettet som mulig. De som bruker Facebook relativt mye, men er marginalt interessert i småprat om barnehage eller referater fra siste helgs mindre heldige oppførsel på nærmeste vannhull, disse blokkerer/ignorerer gjerne folk som har en uvane å dele slike ting litt for ofte. På Twitter er det lite rom for nonsense i utgangspunktet, og en velger selv hvem en ønsker å lytte til.

    Hvis reflekterer litt om hvordan en forholder seg til verden når en ikke har tilgang på PC, så er vel beskrivelsen over ikke særlig annerledes enn det virkelige livet? En lytter til og har samtaler med personer som en føler har noe til felles med, og de som en føler er uinteressante – de faser vi ut.

    Sosiale medier er ikke annet i dag enn en forlengelse av vårt ikke-digitale liv, hvis en faktisk ser på funksjonene som ligger i disse. Og selvfølgelig i en massivt mye større skala.

    Og her mener jeg det ligger flere muligheter, enn problemer. I stedet for at jeg kan ha 1-2 interessante samtaler i måneden om for eksempel entreprenørskap med en gammel kjenning jeg tilfeldigvis treffer på – så kan jeg hente inntrykk fra folk rundt meg i en global skala der de potensielt sett gode samtalene kun er begrenset av min evne til å ta til meg all informasjonen og størrelsen på mitt nettverk. For ikke å glemme de mer profesjonelle aktørene, som nå leverer innhold til meg som er skreddersydd for mine interesser.

    Diskusjon som læringsverktøy gir jo mye større rom for presisjon og faktisk faglig korrekthet når en gjør dette digitalt – praktisk talt alt er mulig å etterprøve. Muntlig formidling av «jeg leste i avisa her en dag» kan fort bli som den gamle hviskeleken en brukte å leke som barn, der det opprinnelige budskapet til slutt er ugjenkjennelig. På Facebook eller Twitter, så kan en gi inntrykk av hva en mener om en sak – og lenke til saken. Og for de som ønsker å ta opp debatten, så er en bare et Google-søk unna for å komme med motargumenter/støtteargumenter.

    De som sitter med en eller annen form for «-ville», spill, wordfeud på Facebook/iPhone i dag, og sliter med konsentrasjonen i forelesningene og klasserommene. Disse eksisterte jo før vi fikk Facebook, men de satt kanskje å drodlet i notatblokka, sendte lapper eller spilte bondesjakk med eleven/studenten ved siden av. Altså ingenting særlig nytt, annet enn skalaen.

    For meg så synes jeg at diskusjonen om sosiale media egentlig dras litt i feil retning når en prøver å fremstille dette som noe veldig forskjellig fra den «virkelige verden» – den aller største forskjellen er nok størrelsen på ting. Hvordan vi som mennesker forholder oss til dette er opp til oss selv, slik som utenfor Facebook og Twitter.

  4. Anne B. Swanberg

    Takk Tor, for ditt engasjement!
    Du er en av ildsjelene som Eirik Newth referer til i sin kommentar – du er levende opptatt av å nå frem til studentene slik at de utvikler forståelse og kunnskap om faget du brenner. Ildsjeler kan som Newth referer til dog ikke bygge fremtiden alene. De er i høyeste grad med å påvirke og forme fremtiden, men det er først når institusjonelle grep tas at en praksisendring kan realiseres. Digital kompetanse er uunngåelig i dagens samfunn som baserer sentrale tjenester på at borgerne har en viss digital kompetanse (bank, selvangivelse osv)…. – og digital kompetanse blir ikke en mindre sentral kompetanse i fremtiden. I akademia og høyere utdanning har vi en utrolig spennende tid foran oss gjennom mulighetene digitale verktøy gir i forhold til kunnskapsformidling/undervisning, kunnskapsdeling, kunnskapsutvikling. På BI er utviklingen av et IKT-basert læringsmiljø nedfelt i virksomhetsstrategien noe som gjør at våre tiltak og aktiviteter må strekke seg utover ”ildsjel-arbeid”. Målet er at nye undervisningsformer og bruk av IKT institusjonaliseres på en måte som gjør at studentens læring er i sentrum av all undervisning. For å nå dit må det være takhøyde for å teste ut ulike opplegg. I BI LearningLab jobber vi med nye undervisningsformer og digital kompetanse gjennom piloter som dokumenteres i såkalte ”beste praksis”. Det er imidlertid bare èn måte å utvikle ny kunnskap om digitale verktøy (inkl digital kompetanse). Bevisstgjøring om muligheter som teknologien gir, vilje til å utvikle egen undervisningspraksis, støtte og motivasjon fra institusjonen, insentiver og honoreringssystemer som tar høyde for ulike former for undervisning (enn 3×45 minutter monolog!), er andre måter og arbeide med digital kompetanse på. Ingen tvil om at du lufter et sentralt og viktig tema her, Tor!

  5. Anonym

    Det er interessant å følge denne debatten og retningen den har tatt. Jeg kunne dessverre ikke følge med ”live”på debatten på tirsdag, men jeg hadde anledning til å følge deler av den via min PC.

    For meg er sosiale medier noe ”stort og fremmed”. Selv underviser jeg masse og har som mål å engasjere, motivere og inspirere studentene mine. Jeg har store klasser (den største er 650 stk), og dette kan til tider by på noen utfordringer. Men etter mange års erfaring, jeg har kommet frem til at, uavhengig av klassestørrelse, så vil det å aktivisere studentene være helt avgjørende for å nå målet om å inspirere og motivere. Og det er ikke i tvil om at læringsutbytte øker.

    For meg handler det om å skape engasjement og da er det viktig å få studentene aktive. Å aktivisere studentene betyr for meg for eksempel å skape en plenumsdiskusjon om et gitt tema hvor teorier blir anvendt. Et annet eksempel kan være å lage et rollespill hvor studentene får tildelt sine roller. Resultatet av rollespillet, diskuteres i plenum i etterkant. Et tredje eksempel kan være at jeg viser en reklamefilm som de videre skal analysere ved hjelp av teorier. Analysen må presenteres for resten av klassen. Alle disse aktivitetene egner seg fint til store klasser.

    Eksemplene overfor illustrerer det faktum at jeg prøver å møte studentene og få maksimalt ut av den lille tiden som vi faktisk er sammen,- nemlig i forelesningene i auditoriet.

    Men det finnes jo andre arenaer hvor jeg som foreleser kan møte studentene mine på. Nemlig gjennom sosiale medier. Og det er her jeg er litt skremt! Den sosiale verden er jo så stor og fremmed! Hvordan kan lille jeg dra nytte av denne ”store” kanalen til fordel for studentene? Jeg vet jo at studentene er der, men klarer jeg å møte dem på en riktig måte?

    Svaret er selvfølgelig: ”Klart du kan, Nina! Det er bare å komme deg ut!”
    Men så enkelt er det ikke. I hvert fall ikke for meg. Og sannsynligvis ikke for mange andre heller. Men hvem sier at vi lever i en enkel verden? Her er det bare å brette opp armene og hive seg ut i det. Av respekt for mine ambisjoner om å bli en glimrende foreleser, så kan jeg ikke la være å prøve.
    Hvis sosiale medier kan bidra til å få studentene til lære mer, ja da har jeg ikke noe valg. Jeg gleder meg allerede (og i verste fall,- det er ingen skam å snu!)!

    Nina Helene ;-)

  6. Fin blogg Tor, skal følge med på den fremover.

    Takk også for fin debatt i går. I det store og det hele tror jeg vi alle kom greit ut av det. Ble kanskje i lengste laget, men uansett er dette en form på formidling/diskusjon av relevante temaer jeg synes vi skal ha mere av. Å inkludere studentene i produktutvinklingen her på bruket (med andre ord utforme ny pedagogikk og bruk av nye verktøy i samarbed med dem) – er noe jeg har stor sans for. Åpen innovasjon omtales forøvrig også som fremtidens forretningskonsept for bedrifter, hvorfor skal ikke en skole som BI da gjøre mer av det ..?

    Sosiale medier er ikke et mål i seg selv, men et verktøy som vil få betydning for fremtidens læring. Vi ser det på andre skoler, Harvard, Stanford og andre vi liker å sammenlikne oss med. Her finner vi professorer som driver forskningsformidling via twitter og blogg, og plattformene brukes som supplerende verktøy i undervisningen i de fleste fag (ikke bare kommunikasjonsfag som det ble snakket om i går). Det tilrettelegges for anenaer på nettsamfunn der studenter kan komme med innspill til kursportefølje og være i dialog med faglige og det etableres grupper på Facebook som gjør det mulig å diskutere med andre læringsmiljøer på tvers av både fagmiljø og landegrenser.

    Hovedutfordringen er imidlertid, som både du og Erik er inne på, å få med faglige som pr i dag ikke gidder å lære seg nye ting, er skeptiske eller kanskje har lyst, men ikke har kunnskap nok til å tørre å gå inn i et forholdsvis nytt og tidvis uoversiktelig medielandskap. Ta mitt eget institutt, norges ledende markedsføringsmiljø som vi liker å kalle oss. Jeg så ikke en herfra i salen i går, ei heller ikke fikk jeg en eneste kommentar fra fra folket i gangene etter debatten (og jeg var her i timesvis), hvilket bekrefter det jeg frykter, at de ikke har giddet å se det på PC’en på kontoret en gang. Og dette handler ikke om meg, men det sier en hel del om manglende engasjement om et svært viktig tema som kommer til å prege oss fremover. For det vi trenger er faglige som ser sosiale medier som noe som utfyller og supplerer læringen, i stedet for noe som konkurrerer og er en trussel. For det er kombinasjonen av dybdekunnskap via lærebøker, vitenskapelige artiker osv og innhold fra sosiale meier som vil utgjøre fremtidens læring. Ikke enten eller, men både og.

    Hoveutfordringen for å skape et engasjement tror jeg ligger i nettopp det

  7. Takk for det Eirik og Anders. Men er det mulig å snakke om «digital kompetanse»? Og hva er i tilfelle det? At noen av oss har lært en lekse eller to hvor vi ikke får til det vi hadde tenkt, eller at det slår tilbake og kler av oss som digitale sinker, bidrar bare til at vi kryper ennå lengre inn i «soveposen» – da frykt for å gjøre noe feil gjør oss ennå mer sikre på at det gamle opplegget er best, eller?

  8. Takk for at du fulgte opp denne hendelsen som du gjorde Tor. Mange ville nok valgt ikke å følge den opp i det hele tatt. Gjennom intervjuer, diskusjoner, blogginnlegg og nå sist debatten på BI har du vært med på å gjøre dette til en sak mange kan lære av.

    I ditt arbeid som lærer ser jeg også at du er god til å tilrettelegge for læring og et godt læringsmiljø. Det gjør du ved å by på deg selv og blir dermed en god rollemodell. For at læring og utvikling skal finne sted må studentene føle seg trygge slik at de tørr prøve, lære av det de gjør og så prøver igjen. De må ut på «glattisen» og da trenger de støtte. Gjennom din reaksjon på hendelsen viser du at denne saken også kan snus til noe som bringer oss alle videre.

    I BI LearningLab ser vi frem til et videre samarbeid med deg hvor også lærerens forhold til sosiale medier skal settes på dagorden.

  9. Hei Tor, takk for interessant innlegg. Jeg er glad for at du fikk med deg mitt forsøk på å trekke de som av ulike årsaker føler seg ukomfortable med sosiale medier inn i samtalen, men skjønner jo godt at de ikke helt følte for det. Problemet slik jeg ser det, er at effektiv bruk av sosiale medier (ikke bare i undervisningssektoren) i altfor stor grad avhenger av driftige ildsjeler som Cecilie Staude.

    Jeg møter dem overalt og de gjør en strålende innsats, men jeg lurer på i hvilken grad deres eksempler kan danne grunnlag for den beste praksisen du etterlyser. Jeg hører nemlig den samme historien igjen og igjen: sosiale medier er vel og bra, men hvor finnes strategien og metodene som gjør det mulig for helt normale ikke-entusiaster å ta dem i bruk?

    Å svare «Just Do It» er rett og slett ikke godt nok for altfor mange brukere. Ei heller å si at problemet med sosiale medier som «weapons of mass distraction» kun er et spørsmål om å forelese så bra at man holder på studentenes interesse. Til det er dette fenomenet altfor komplekst og dynamisk (ja, for midt oppi alt dette sikter vi altså på bevegelige mål, i form av leverandører som selvsagt har sine egne dagsordener).

    Blir uansett spennende å følge denne bloggen og erfaringene du gjør med sosiale medier i ditt daglige virke. Det dette feltet trenger nå er langt flere som går til dette feltet med den kombinasjonen av tvil og åpenhet som du la for dagen idag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s